Stikkord: WRAP

Off pist Kunstløype (Wrap, Kunstgarasjen, Cornerteateret)

Velkommen til kunstvandring utenfor hovedløypa! Vi ønsker å synliggjøre kunstmiljøene i aksen fra Møllendal til Møhlenpris og inviterer til en heldags vandring fra produksjonshuset WRAP via Kunstgarasjen til Cornerteateret.

Det blir program som spenner fra musikk, billedkunst, scenekunst og debatt på de ulike arenaen, og vi byr på lett servering. Man velger selv om man vil følge hele løypa eller droppe innom der det måtte passe.

Bli med på Off Pist kunstløye 2019!

Program for kunstløypen:

14.00 WRAP
(Dørene åpner 13.30)
Audioglimt med Alwynne Pritchard

15.00 KUNSTGARASJEN
Utstilling med Eva Kun og Arne Ingvaldsen – ANDRE ROM
og Anne-Sophie Blytt, malerier.

16.30 CORNERTEATERET
Lett servering 🍲

Cornerstone / FA(R)EN av Hanne Ramsdal

// Foredrag 17:00
// Forestilling18:00 (Rabattert pris for deltakere på løypen! kr. 80)
// Kritikersalong 19:00

DJ og off pist mingling! 🎶


Om WRAP /Audioglimt:

Alwynne Pritchard is a British performer, composer, artist and curator, based in Bergen. In her music and performances, Alwynne explores relationships between musical expression and the human voice and body. She has appeared as an actor, vocalist and physical performer in a number of stage productions, as well as directing and developing choreography for her work. In 2015, she formed the music-theatre company Neither Nor with her partner Thorolf Thuestad.

Alwynne has composed for, and performed with, leading musicians and ensembles across the globe. Alwynne’s professional life has also included stints as a writer and presenter for BBC Radio, a composition teacher at Trinity College of Music in London and as Artistic Director of both the Borealis festival and BIT20 Ensemble.

About the Audioglimt project:
Meredith Monk believes in the healing power of art. I’m not sure I do. Neither am I sure that being healed would be very useful to me as artist. Do we need healing? Is pain a bad thing? Is art a good thing? I don’t know the answers to these questions. In the face of them and much of what I do, it is the writer Haruki Murikami’s statement that ‘a heavy silence that defies words exists inside me’ that resonates most powerfully. However, like Monk, I’m fascinated by the human voice, its relationship to movement and expressive potential. For this reason, her work is interesting to me as performer, however radically different it is from my own. And using my voice to create an alternative audio track to extracts from her 1977 stage piece “Quarry” presents me with a direct, practical and enriching way to address what it is I find both compelling and problematic about this piece.


Om Kunstgarasjen
Siste dag på utstillingen med Eva Kun og Arne Ingvaldsen – ANDRE ROM som består av er rom installasjon og Anne-Sophie Blytt, malerier.

I Kunstgarasjens Innerste Sal, viser vi en separatutstilling av Anne-Sophie Blytt. Hun sier selv om sitt arbeid:» Jeg arbeider med lys som fargeblanding og i forhold til rom med (store) formater og plasseringer. Kanskje er det også rett å si at jeg arbeider med fargens materielle og immaterielle egnskaper, med konkret maleri, i flaten og uten noe narrativt innhold.»

Utstilling av Arne Ingvaldsen og Eva Kun. Kun og Ingvaldsen arbeider i krysningspunktet mellom arkitektur og skulptur, ofte mellom gallerirommet og det offentlige uterommet.

«Denne utstillinga er ein rominstallasjon som består av fleire skulpturelle element og teikning på vegg. Den er laga spesielt for Kunstgarasjens midtrom – rommets størrelse, form og lys. Materialet er malt tre.
Arbeidet knyter seg spesifikt til rommets bruk som kunstgalleri. Eit grunnleggande formtema blir framstilt og undersøkt som flate og som romform. Det underliggande temaet er forholdet mellom forestilling og sansbar konkretisering.»


Om Cornerteateret / Cornerstone / Fa(r)en
Cornerstone utvikler og programmerer forestillinger, lesninger, samtaler og workshops med fokus på ny scenetekst. Fra 2019-2020 er Cornerstone v/ Vik & Lie gjestekuratorer ved Cornerteateret i Bergen.

FA(R)EN
Dokumentarisk korverk om marginaliserte menn

I FA(R)EN møter vi anonymiserte fedre og en barnløs mann. De forteller om kvinner, barn, savn og sinne knyttet til manglende kontakt med egne barn etter brudd – og om en frykt for å få barn i et Norge hvor fars rettigheter i barnefordelingssaker er nær null. Verket fremføres av et Mannskoret Arme Riddere, og har tidligere vært presentert som del av Høstutstillingen 2018.

Transiteatret – Lyttepost Bergen: 03:08.38 Tilstander av Unntak

«03:08.38 TILSTANDER AV UNNTAK»
Opptakt og invitasjon til Lyttepost Bergen / Lyttepost Trondheim / Lyttepost X

22.juni 2019 kl 15:00 (NB! Oppmøte presis!)
WRAP (Møllendalsveien 58)

​Når de som deler øyeblikkets kunst ikke er på samme sted.

En gammel sannhet har alltid vært egnet til å bygge bro over teaterets ellers så stride innbyrdes fronter: En teaterforestilling er alltid unik. Den skjer i realiteten kun én gang, for dem som er til stede i det samme rommet, samtidig. Slik er teatret øyeblikkets kunst framfor noen. Og slik er teateret også det sosiale rommets kunstform. Dette gjelder i høyeste grad også premieren på Transiteateret-Bergens nye «03.08.38 Tilstander av unntak» som nå, etter en serie av etyder i Frankfurt, Fjaler, Bergen og Trondheim, har nådd fram til sin første fullskala versjon under Festspillene i Nord-Norge 22.juni. Når denne forestillingen likevel skiller seg fra scenekunstens «normaltilstand», er det ikke fordi den legger disse kvalitetene til side, men snarere fordi den forsøker å tøye og strekke i de etablerte begrepene om teater som det «å være til stede» og «i samme rom».

 

Lyttepost Trondheim / Lyttepost Bergen / Lyttepost X

For denne forestillingen finner nettopp ikke bare sted i festspillbyen Harstad, men også ­­– og samtidig – på to andre steder: I «Kontrollrommet» på NTNU i Trondheim sitter 22.6 publikum sammen med aktive utøvere i forestillingen. Og på Kunstnerhuset «Wrap» i Bergen, åpnes dørene nøyaktig på samme tidspunkt som det samme skjer i Trondheim. Dette er altså ikke streamet teater; fordi ingen av rommene befinner seg utenfor, eller bortenfor teaterrommet, men er selv selvstendige deler av forestillingens utvidete scenografiske møtepunkt. Derfor er dette heller ikke et forsøk på å «individualisere» teateropplevelsen i det digitale jenterommets tidsalder. Derimot spørres det med nysgjerrighet: Hva betyr det nå egentlig, i vårt øyeblikk av historien, å være «til stede» «samtidig» og i «samme rom»? Og hvilke muligheter gir forsøket på en utvidelse – en slags sosial og digital desentralisering av scenerommet – for fortellingen, for samspillet mellom spillere og publikum, og – ikke minst – mellom publikum og publikum som samler seg om det samme, i samme rom, på ulikt sted? Den som velger å logge seg på, og å være til stede, enten alene eller sammen med andre, får selv være med å avgjøre.

II

Rekonstruksjon av en ettermiddag: innsiden av unntakstilstanden

Snart har det gått åtte år – det er allerede historie:

En tidslinje strekker seg gjennom et reisverk, bygget opp som en installasjon av tre, kamera, instrumenter, løypestrenger, båndspillere og små og store høyttalere. Sekund for sekund, minutt for minutt, rekonstruerer et team av tegnere, musikere og filmkunstnere, tiden det tok en ung mann å sprenge et norsk regjeringsbygg for så å henrette unge sosialdemokratiske politikere på en sommerleir. Ulikt filmer om Breiviks aksjon, eller teaterstykker som leser opp fra manifestet, arbeides det her ikke retro- men på sett og vis prospektivt; hendelsene forsøkes rekonstruert «forfra», fra kjeden av øyeblikk da ingenting ennå var klart, og ingen visste helt hva som var i spill, hva som var viktig og ikke, hvem som skulle komme til å stå bak, og hvordan utfallet av denne fredagen skulle komme til å bli.

Men sommer-regnet faller tungt.

Over FM-nettet sendes innslag om sirkuselefanter.

Det meldes om en badegjest som har sovnet på gulvet og tettet en sluk på et hotell i Grimstad.

På et varmt kontor, i en vestnorsk regn-by, sitter en relativt ung mann og forbereder en teateroppsetning.

På Utøya avslutter en tidligere norsk statsminister sitt opphold – før planen.

Unntakstilstandens dramaturgi?

Så, klokka 15:25.22 eksploderer det. Men selve dramaet skal ta tid. Meldinger og feilmeldinger begynner å tikke inn. De er ment for å beskrive, men plukkes opp, videreformidles, og blir med det selv til inngripende handlinger som igjen skaper nye situasjoner, ny virkelighet:

Kl. 15:54.07: «Det har vært en eksplosjon til!»

I ulike redaksjoner, finansiert på ulike måter, responderes det ulikt. Noen har en kriseplan, andre har bare seg selv og sine ferdige spillelister:

Kl. 15:34: «It´s a final countdown» av Europa.

Kl. 15:53: «Earth song» av Michael Jackson.

Klokken 15:51 starter spekulasjonene. Gradvis oppstår behovet for svar, og ekspertene kler seg opp i rollen og kalles på scenen. For noen må jo vite! Først på norsk, så på engelsk, tysk, fransk og spansk – spekuleres det. I denne veven av reaksjoner, nasjonale og overnasjonale, anes konturene av en unntakstilstandens dramaturgi. Den kan – tror jeg – si oss noe om hvordan vi reagerer, ikke etterpå, men midt i en slik tilstand, hvor ingen ennå kan vite sikkert om omfang, årsak og motivasjon; hvor spekulasjoner går i alle retninger, fordi verden trenger svar; hvor Facebook-bilder byttes ut med norske flagg; nasjonal symboler som så – senere – like kollektivt tas ned igjen og erstattes med de gamle; hvor det fortrengt politiske får spille seg ut på gateplan og i sofaer; hvor valg, store og små, må tas og begrunnes – der og da; hvor pauser og stillhet blir skrikende. Kanskje kan det kunstneriske søket etter en slik unntakstilstandens dramaturgi spore opp det den politiske hverdagen, normaltilstanden, visker ut. Og kanskje kan «03:08.38» bli et slags beredskapsetater – jeg mener, forberedelser opp mot de tilstander av unntak som med sikkerhet ligger foran oss?