Stikkord: Månedens profil

Månedens profil: Idun Vik

Scenekunstner, produsent og nestleder i Proscens styre.
Jeg kan nok fremstå som noe schizofren for enkelte. Jeg holder på med og interesserer meg for et særs bredt og sammensatt mangfold av uttrykk og roller innen scenekunstfeltet. Imidlertid liker jeg å tro at de mange ulike aktivitetene jeg holder på med informerer hverandre. Jeg har lært enormt mye av å pendle mellom forskjellige typer prosjekter og roller, som skuespiller, produsent, scenekunstner, regissør, styremedlem, konsulent og sanger. Som frilanser virker jeg både i frifeltet og på institusjon. Ved å jobbe i forskjellige konstellasjoner i ulike deler av feltet, har jeg fått erfare et mangfold kunstneriske prosesser fra flere sider, og fått engasjement for mange ulike måter å utvikle og forvalte scenekunst.

Før jeg kom til Bergen bodde jeg nesten åtte år i England. Tre år gikk med til skuespillerutdanning på Guildford School of Acting, og fem til jobbing i London. Våren 2014 fikk jobb i «Hellemyrsfolket» på Den Nationale Scene med rollen som ‘Fie’. Det var stor stas å få debutere i Norge i en storslått produksjon og med en så fin rolle. Parallelt med dette hadde jeg begynt prosessen med å utvikle et eget prosjekt, som lykkelig nok fikk jackpot hos diverse støtteinstanser, og co- produksjonsavtale med BIT Teatergarasjen. Det var et ambisiøst, interdisiplinært prosjekt som involverte kunstnere med forskjellig bakgrunn, en gigantisk dome av en scenografi, segways, selvhjelpslitteratur, såpebobler og techno, for å nevne noe. Jeg visste nok ikke helt hva jeg bega meg ut på da jeg skulle utvikle konsept, være regissør, prosjektleder og stå på scenen samtidig, og i tillegg lede et team jeg ikke hadde jobbet med før. Det var en bratt læringskurve, og nok av utfordringer underveis, men jeg er utrolig stolt av hva vi fikk til. Jeg jobbet med en gjeng ekstremt dyktige kunstnere, som jobbet dedikert og iherdig gjennom alle de ulike fasene og vendingene i prosessen. «Lykkeparadigmet» hadde urpremiere på Studio Bergen i august i fjor, som åpning av høstsesongen på BIT Teatergarasjen. Som min første helaftens forestilling vil prosjektet alltid stå som en milepæl for meg. Jeg er så takknemlig ovenfor BIT Teatergarasjen som tok en sjans på en helt ny stemme. «Det verste som kan skje er at det går til helvete», sa Sven Åge Birkeland etter vi hadde inngått avtalen. Kunst er uløselig forbundet med risiko, og det er like inspirerende som det er avgjørende at vi har scenehus og støtteordninger som muliggjør utforskning og utvikling av materiale man ikke helt vet hva blir før man setter i gang. Likevel, så var det godt å høre at teatersjefen var fornøyd etter premieren.

Arbeidet med «Lykkeparadigmet» gav meg mange uvurderlige erfaringer, også som produsent. Gjennom årene i London satte jeg i gang og var produsent for flere prosjekter, blant annet kortfilmen «Verity» og kompaniet «Strong Point Theatre». Med «Lykkeparadigmet» fikk jeg erfare en mer kompleks produksjon med større ressurser. Underveis fikk jeg mentoring av Anne Cécile Sibué-Birkeland gjennom Proscens PROProdusenten. Dette programmet er en fantastisk ressurs for både kunstnere og produsenter, og unikt for Bergen og Proscen.

Gjennom veiledning fra en erfaren produsent får deltakerne anledning til å spisse ambisjonene for prosjektet, og innsikt i en rekke produksjons- og analyseverktøy man kan bruke konkret og direkte. Ved å få praktisere mens man lærer finner man sin egen måte å ta verktøyene i bruk, og man får erfaringer man kan bygge videre på i andre sammenhenger. For meg er det både meningsfullt og gøy å være produsent og tilrettelegge for at en idé man tror på kan gjennomføres. Det skal også sies at jeg har en stor indre nerd som elsker systemer og excelark (…!) Nå er jeg produsent for både egne prosjekter og andres, i tillegg til å være konsulent for flere aktører i frifeltet i Bergen. Før sommeren ble jeg valgt inn som nestleder i Proscen der jeg får være med å legge planer for hvordan styrke og utvikle produsentrollen i scenekunstfeltet, både i Bergen og nasjonalt. Det siste året har jeg vært produsent for forestillingen «ME TOO» av Kristin Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten og koordinerer turnevirksomhet i Norge og Europa. Forestillingen ble nominert til Kritikerprisen i 2015, og valgt ut til Aerowaves Twenty Pirority og Ice Hot 2016. Det er stor stas å få jobbe med en forestilling av og med så flotte folk, og som jeg er så stor fan av.

På Guildford School of Acting tok jeg fordypning i musikkteater. Jeg har et elsk-hat forhold til denne sjangeren. Musikk og teater og er mektige medium hver for seg, og kan potensielt smeltes sammen på nydelig vis. Det finnes et hav av ulike varianter innad i musikalsjangeren, og noen er like fantastiske som andre er forferdelige. I Norge ser man at det ofte er de samme musikalene som settes opp igjen og igjen. Dette skaper stereotypier og fremmer en forestilling om musikal som en begrensende og unødvendig snever sjanger. Det er viktig å jobbe for et utvidet repertoar som kan redefinere forståelsen av hva musikkteater er og kan være. I januar 2016 startet jeg MusikalDIGG sammen Helge Lilletvedt og Katrine Lunde Mackenzie. I form av en konsertserie presenterer vi materiale som aldri eller sjeldent har blitt fremført i Norge. Vi ønsker å skape et miljø og en arena for nybrottsarbeid innen musikkteater-sjangeren som kan utvikle og utfordre både publikum og det profesjonelle miljøet. Hver konsert kurateres ut i fra et tema, og så langt har vi tatt for oss «Stephen Sondheim», «Nye Klassikere», «Nye Trender» og «Norsk musikkteater». Responsen blant publikum og utøvere har vært overveldende stor, og alle arrangementene har vært smekk utsolgt. MusikalDIGG har vært en fest å jobbe med, og at vi har fått til såpass mye på kort tid lover godt for det videre arbeidet med å utvide sjangeren og heve integriteten til musikkteater som kunstform.

For tiden spiller jeg i «Spellemann på taket» på DNS, der jeg nylig har fått overta rollen som parmakeren ‘Yente’. Tidligere i år spilte jeg en femtenåring i «Hellemyrsfolket», og nå flyr jeg altså rundt som et pukkelrygget rynkefjes på nærmere sytti. Denne høsten studerer jeg også Regi og Dramaturgi som enkeltemne på Teatervitenskap på Universitetet. Det er en gave å få jobbe med så forskjellige roller og uttrykk, som hele tiden utfordrer meg i ulike retninger. Jeg er heldig som har gode kollegaer og fagpersoner rundt meg, og et miljø der jeg får muligheten til å spille en aktiv rolle. Fremover håper jeg å få fortsette å jobbe med et mangfold av uttrykk, og være med å prege prosjektene jeg involverer meg i. Tiden vil vise om det blir mest som skuespiller, scenekunstner eller produsent, eller i en fortsatt salig miks!

www.idunvik.com

Månedens profil: Beate Bednar

Jeg møter Beate i Tivoli på Cornerteateret. Hun har en liten, sovende baby med seg, som hun plasserer trygt ved siden av oss. Jeg begynner med å spørre om oppveksten.

Jeg har bodd over hele Oslo. Familien min flyttet mye, og jeg gikk gjennomsnittlig ikke mer enn to år på hver skole. Men jeg føler meg mest knyttet til Storo, hvor mamma fortsatt bor.

Min far var kunstner i sjelen. Da jeg var liten, sang han i Operakoret. Han ble tilbudt hovedrollen i en operaforestilling, men takket nei, da han ikke hadde nerver til å ta spranget ut som operasanger. Men han fortsatte arbeidet i koret og har sunget i kor så lenge jeg kan huske.

Mitt første møte med scenekunsten var gjennom min far og operaen. Jeg var fem år gammel, og de skulle sette opp Aida av Giuseppe Verdi. Den gang var det ingen som tok med barn i operaen, men min far ønsket at jeg skulle oppleve noe annerledes og sa at jeg skulle få lov til å se forestillingen. Men hvis jeg kom med så mye som et lite pip, var det rett ut. Regissøren var italiensk og hadde rykte på seg å være streng og ikke spesielt glad i barn i operaen. Da jeg kom inn i salen med min mor, fikk regissøren øye på meg. Han fulgte meg med blikket helt til jeg satte meg ned, og holdt det fast på meg helt til musikken begynte. Jeg torde ikke annet enn å sitte musestille, og fulgte spent med på hva som skjedde på scenen. Jeg var bergtatt fra første stund.

Til tross for at jeg ikke skjønte noe av det italienske språket, var det ikke noe problem å følge handlingen. Jeg tenkte: «Det er dette jeg vil gjøre når jeg blir stor. Bare ikke sangen». Og den tanken fulgte jeg.

Jeg begynte på teaterskole for barn, og elsket det! Som liten var jeg redd, sjenert og usikker. Jeg hadde en ganske tøff oppvekst, så teateret ble en slags redning for meg. Det å gå inn i andre verdener og univers, ble en herlig og særdeles takknemlig flukt fra min egen virkelighet. Jeg glemte meg selv et øyeblikk og var ikke lenger sjenert. Verden var ikke lenger farlig. Jeg fikk ofte høre at jeg ikke var til å kjenne igjen når jeg sto på scenen. Forandringen var så total. Med teateret fikk jeg en mestringsfølelse, og det gav meg mer selvtillit.

Barndommen gikk, og jeg kom inn på The Russian Academy of Theatre Arts i 2002. Skolen lå i Aarhus i Danmark og var en underavdeling av GITIS i Moskva, hvor vi tok eksamen. Det var et treårig studie hvor vi dykket ned i Stanislavskijs metoder, og jeg ble en klassisk utdannet skuespiller. Utdannelsen har vært med på å forme arbeidet jeg gjør på scenen i dag, hvor spillet skal være så ekte og troverdig som mulig.

Det var på skolen jeg traff Kristine Nordby Simonsen, men det var først det siste året vi kom tett på hverandre. Vi hadde like tanker og ambisjoner for videre arbeid med scenekunsten. Etter at skolen var ferdig, dro jeg tilbake til Oslo, men det var ingenting som holdt meg igjen der, så jeg flyttet til Bergen for å etablere meg sammen med Kristine. Det første Kristine og jeg gjorde, var regi på Samfundets støtter av Henrik Ibsen. Da skjønte vi for alvor at vi virkelig kunne jobbe sammen. Intuitivt tok vi på oss forskjellige roller. Kristine er den intense og fantasifulle som yrer av fantastiske idéer, mens jeg er mer i bakgrunnen og trenger ned i de endeløse idéene og detaljene. Sammen former vi resultatet og utfyller hverandre. Etableringen av Kompani Krapp var et faktum.

Men hvor kommer arbeidet til Kompani Krapp fra?
 For oss, er ikke alderen på publikum viktig. Vi arbeider først med et tema som fenger oss, og deretter ser vi hvem dette passer for. Vi har alltid blitt veldig tiltrukket av det vi kaller for det mørke universet. Det forbudte, det som ikke er lov. Mennesker som lever på kanten. Mennesker man ikke vil vite av. De man ikke forstår, eller ikke vil forstå – sammen med en god dose galgenhumor.

Urettferdighet er noe jeg generelt blir hissig av. For meg er det en grunnleggende tanke at alle skal få en rettferdig sjanse, uansett hvor man står i livet. Jeg prøver alltid å se etter mennesket bak fasaden.

Rusproblematikk er noe jeg også engasjerer meg i. Jeg har sett hvordan mennesker har blitt skjøvet ut i kulden og ingen har tatt ansvar. Hvis mennesket ikke passer inn i normalen, blir man behandlet annerledes. Jeg tror absolutt ikke at alt var bedre før i tiden, men jeg tror det var større rom for å være annerledes og man tok ikke alt så alvorlig hele tiden – på godt og vondt. Selv om mye nok er mindre tabubelagt i dag, og vi tør å snakke om vonde ting, er det akkurat som at det har blitt mer pekefingermentalitet. Man skal ikke gjøre så mange feil før man får kjeft. Å synliggjøre tabuer og mennesker som er annerledes, er noe vi er opptatt av, og det er vel vår måte å være samfunnsengasjert på.

Når jeg spør Beate hvordan det er å arbeide i Bergen lyser hun opp.
Bergen er en takknemlig by å arbeide i, og Bergen kommune er eksepsjonelle i sitt støttende arbeide for scenekunstmiljøet. Etter at Proscen kom, har scenekunstfeltet blitt tettere, tydeligere og det er lettere å føle at man er en del av noe større. Miljøet i Bergen er ganske lite, og det kan være en utfordring med tanke på nye samarbeid, men det positive er at vi kjenner hverandre bedre og tør å kontakte hverandre.

Kompani Krapp har deltatt på flere internasjonale festivaler, og for oss er det internasjonale arbeidet viktig. Her får man nye impulser og et viktig nettverk for å utvikle både kompaniet og seg selv som kunstner. Det å spille teater i utlandet er både
spennende og inspirerende. Når det kommer til teater og scenekunst, virker det som det er mer engasjement blant folk der enn det er her hjemme. Det føles også som den frie scenekunsten enda har høyere status og interesse utenfor Norge.

BIT Teatergarasjen er en viktig aktør i det frie scenekunstfeltet, og er med på å løfte fram både nasjonale og internasjonale kompanier. De fortjener virkelig en egen base, og jeg håper det ordner seg uansett hva utfallet blir. Jeg liker at det tenkes stort, det åpner opp for muligheter i fremtiden. Men jeg likte jo at de faktisk var i en garasje… det var rått og tøft.

Kompani Krapp har gått gjennom en viktig modningsprosess de to siste årene. Som en del av denne prosessen var vi med i Proscen sitt program PROProdusenten. Her fikk vi knyttet til oss Tina Engedal som vår produsent. Tina kom inn på et veldig riktig tidspunkt, og har vært uvurderlig. Hun har hjulpet oss med å få ting mer i system. Nå arbeider vi mer konstruktivt og målrettet med langsiktige mål. Noe av det viktigste Krapp har lært i denne perioden, er nok å bruke tiden bedre. Alt tar så mye lenger tid enn det man tror! Det å ha færre prosjekter på gang og tørre å bruke lang tid på hvert prosjekt, slik at man virkelig får dykket ned i arbeidet på en god måte, er avgjørende. Hvordan er det å ha barn og samtidig drive Kompani Krapp?
Kristine og jeg har jo en hel haug med unger. Syv totalt, inkludert mine to bonusbarn. Vi er veldig heldige fordi vi er i samme livssituasjon, og har derfor ganske lik forståelse av hvordan hverdagen er. Siden vi er våre egne sjefer, er det vi som bestemmer hvordan dagen skal se ut. Denne friheten betyr enormt mye, og kanskje spesielt når man har barn.

Da jeg fikk barn var det en befrielse. Jeg slapp å ha et navlebeskuende fokus på meg selv og mitt arbeid hele tiden. Det var ikke lenger det aller, aller viktigste i verden. Jeg ble roligere, og alt ble satt i et større perspektiv. Det har også vært med på å styrke meg som skuespiller, for jeg har fått enda flere strenger å spille på. Jeg føler meg kjempeheldig. Jeg jobber
med det jeg aller helst vil jobbe med, sammen med den jeg aller helst vil jobbe med – som også er min beste venninne.

Vi avslutter samtalen vår og Beate gleder seg til å bli ferdig med permisjon, men nå skal hun først hjem til Falk på 4 år og lage slim til Halloween-feiringen.

Camilla Svingen

Månedens profil: Sara Bruteig Olsen


Det utfordrende med å skulle forsøke å beskrive et kunstnerskap og en profil på denne måten har vist seg å være blant annet, hvor skal en begynne: hva skal en velge ut, og hvordan skal det systematiseres. Hvor går tankene når jeg spør meg om dette i dag, og går de dit av vane, av interesse, ønske? Det ble etterhvert nevneverdig utpreget at en grunnleggende drivkraft og bestrebelse synes å være og har nok også alltid vært et ønske om å dele, å koble erfaringer og ideer fra den verden jeg låner fra når jeg forsøker skape noe. Kanskje banalt, men det ressonerer noe hos meg. Å dele kan jo være så mangt. Det gjør en jo på en måte bare med å være i verden. Nettopp å se på hvordan dette kan gjøres på ulike måter, mer eller mindre forberedt, systematisert, improvisert, og så kommunisere det ut til noen som ønsker å motta, et publikum, er en svært spennende, takknemlig og inspirerende oppgave synes jeg. Jeg har alltid vært glad i å se på spenningsfeltet mellom det planlagte og det uforutsigbare; ulike grader av rom for det tilfeldige og nye. Improvisasjon har alltid spilt en stor rolle for motivasjonen til å jobbe med kunstneriske prosjekt. Og dette har for meg gitt seg utslag på ulike måter i ulike perioder og prosjekt.

Akkurat nå er det å arbeide med tekst noe jeg arbeider spesielt mye med, både på og utenom scenen. Tekst har vært en slags inngang til lek for meg siden jeg begynte med teaterarbeid, også som et bredt virkemiddel. Alt fra klassiske manus, egenproduserte kollasj, poetiske formidlinger, monologarbeid til å produsere manus bestående av både tekst, musikk og visuelle element som supplerer hverandre har stadig kommet til bords. En bred inngang til språket har vært appellerende.  Jeg synes for eksempel det er spennende å se hvordan ord kan vokse, endres og åpnes gjennom å settes i spill på ulikt vis. For eksempel i forbindelse med repetisjon og/eller musikalitet. Å iscenesette slik språklig eksperimentering for eksempel, åpner for en felles opplevelse med publikum som kan bli helt spesiell. Noen ganger som opplevelser en absolutt ikke kan forutse. Å åpne for en forberedt improvisasjon – en slags stålsatt åpning, med alle virkemidler som kan gi en gleden av det uventede, har vært noe som har betydd mye for meg og fortsatt gjør det, kanskje egentlig mer og mer.

Jeg tror nok at improvisasjonsaspektet alltid er der uansett, på en måte, gjennom at man som uttøver er tilstede i rommet. Også når en gjennomkalkulerer og detaljregisserer et stykke. Men det er selvsagt forskjell på hvordan det får spille seg ut i disse ytterpunktene. Ganske tidlig i mitt arbeid begynte jeg å utforske disse grensene, uten å være meg det så bevisst kanskje, men med en form for dragning mot å eksperimentere som grunnleggende drivkraft tror jeg. Hva ligger der, og hva er det vi ikke umiddelbart ser. I et veldig regissert arrangement er den åpningen også et drivende element i arbeidet tenker jeg. Det er alltid et ønske om å prøve å åpne noe der og da, i møte med kunsten, virkemidlene, bevegelsen og hverandre i det gitte rommet. Jeg har en stor tro på kunsten som mulighet for mange ting: kunstens rolle i den mellommenneskelige relasjonen, i den politiske sfære, i det tause erfaringsfelt, det poetiske. Den har noe i seg til å potensielt kunne bety ganske radikal erfaring og potensiell endring. Sånn sett har jeg veldig sansen for å både arbeide med, å også selv oppleve kunst som virkelig har noe på hjerte og som drister seg til å nærme seg vanskelige ting og store spørsmål. Gjerne med humor, og samtidig helhjertet og uredd.

Engasjementet for arbeidet er noe som jeg har fått lov å bli kjent med gjennom ulike prosjekt og samarbeid opp gjennom livet. Som ungdom var jeg heldig å treffe på noen svært inspirerende og iherdige kunstarbeidere, som jeg både samarbeidet med og noen som guided oss gjennom en slags skolering, noe som førte til både en respekt for hardt arbeid og inspirasjon til å kjenne hvor givende, meningsfullt og gøy det kunne være. Jeg tror vi hadde opptil 14 timers dager som 14 åringer, type workcamps, som jeg husker som ganske berusende. Akkurat dette har jeg heldigvis fått beholde som voksen, den følelsen av å kunne nære meg nærmest på slikt arbeid, i alle fall tidvis, og dette har betydd mye for meg i mitt arbeid. I en av beruselsene fra denne tiden husker jeg vi for eksempel satt opp Jean Paul Sartres for lukkede dører i en slags bunkers med tre gardintrapper, live musikk, en video av en naken dame og en springende leopard, tror jeg. Både risikoen og eksperimenteringsviljen har jeg alltid både vært omgitt av og i stor grad oppsøkt.

Jeg tror i retrospekt at der har vært viktig for meg å ta vare på en slags bredde i både uttrykkene i arbeidet og i livet mitt forøvrig, og at det kanskje er bredden som også ofte gjør kunsten tydeligst for meg. Dette har bidratt til å resultere i at jeg har gjort mange ting opp frem til nå, lest religion, blitt filosof, jobbet mye med barn og ungdom i skolen, og også gått ganske bredt til verks i kunsten, regissert, instruert, vært aktør, musikk, inspisiert, regiassistert, produsert forestillinger, produsert festival osv. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å gjøre så mye forskjellig både i livet og i det kunstnerisk spissa arbeidet. Det har gitt meg en forståelse og respekt for en helhet som kjennes rik og som en kan nærme seg gjennom å prøve seg på ulike deler av et maskineri. Jeg er nok aller mest tilfreds når jeg får lov å kombinere arbeid på denne måten, men samtidig å gå helt inn i det jeg gjør, når jeg gjør det. Denne balanseringskunsten er forøvrig noe som har tatt mange år å skjønne seg litt på og som fortsatt er en aldri så liten nøtt, spesielt i forhold til det praktiske. Men gleden av å gjøre ulike ting og å bli en del av en denne helheten, er befriende og fint, og veier i stor grad opp for prøvelsene den konstante praktiske fordringen utgjør. Å for eksempel få lov å instruere noen i en improvisasjon i en gitt tematikk hvor det skapende mer og mer får leve sitt eget liv, eller å få tilrettelegge best mulig for at noen skal få kunne jobbe mest mulig inspirert og lystbetont gjennom for eksempel god transportering, kjennes tilfredsstillende. Å skape gode arbeidsrom, koke kaffe, sette sammen folk til en gitt oppgave, løse en oppgave, eller bare være rolig når ideene står på hode, er alle fine roller å innta. Jeg tror det avgjørende ligger mye i å finne sin rolle, finne hvor en kan fokusere investeringene sine. Også er det noe helt spesielt verdifullt med å være på ulike sider av en produksjon, og bli inspirert av hvordan det hele henger sammen.

Det var for eksempel veldig artig å være med å grunde og co-produsere kunstfestivalen Ut av vår hule i Fauske, Nordland hvor jeg kommer fra. Der inviterte vi til en workshop i fem dager først før vi åpnet for publikum som kunne se både planlagte bookinger av band og forestillinger og et tilleggsprogram vi plottet inn med det som hadde blitt skapt på den foregående workshopen. Dette gjorde vi tre år og det er noe jeg er umåtelig stolt av og takknemlig for. Mennesker kom og bidro av ren vilje og entusiasme og jobba i dugnadsånd og skapte et mangfoldig og rikt kunstnerisk og sosialt univers oppi et nedlagt rart og magisk steinbrudd.

Regien og det utøvende er kanskje likevel det som har blitt min nærmeste skaperallierte når alt kommer til alt. Jeg trives også godt med å utøve og uttrykke selv, og liker både å skape ting for meg selv og prøve å supplere andres visjoner med noe. Det er imidlertid på regien jeg har gjort mest de siste årene og kanskje vokst meg mest inn i; å tenke konsept, lede improvisasjoner, forske, hente ut gull, også etterhvert lage arrangement samt det deilige raffinementsarbeidet. Dette arbeidet synes for meg utømmelig og drivende. Det er også tilfredsstillende å kjenne at en etterhvert får erfaring og slik blir mer og mer trygg på valgene sine. Metodene fremstår mer tydelig for meg, selv om de absolutt fortsatt er i bevegelse.  Drivet er nok også i stor grad knyttet til samarbeidet, takknemligheten som kan oppstå i utvekslingen, og at en kan skape en forhøyet form for kraft nærmest i samarbeid, også med sitt publikum tror jeg.

Utforskingen har også gjort seg gjeldende i form og romvalg.  Teateretaten (et hjertebarn av et scenekunstkompani som oppstod over konjakk på et nachspiel med produsent Alice Strøm Nilssen i 2008) har hatt dragning mot å prøve ut utradisjonelle scenerom. Vi har spilt alle kompaniets forestillinger på ulike location, inkludert kafelokaler, utesteder og parker. På vår aller første forestilling spilte vi på impulssenteret (nå også Chagall) hvor vi gjorde forestillingen sightspesific med å aktivt bruke den type todelt rom som var der. I de senere år har vi også jobbet med mer nøytrale rom, eller scenografisk bestemte rom, som er mulig å flytte, hvis vi skulle få muligheten til å kjøre turnevirksomhet. Dette funker som ulike rammeverk som også skaper noen spennende retninger for det vi skaper. Teateretaten har vært en viktig arbeidsinstans for meg her i Bergen, i tillegg til samarbeid med andre kompani og kunstnere, som for eksempel Transiteatret-Bergen, hvor jeg fikk masse lærerik erfaring i store produksjoner med mange mennesker og høye ambisjoner i et crew med mange dyktige og driftige mennesker. Etter tiden i Immaturus som for øvrig fungerte både som en lekegrind og i stor grad profesjonaliserende instans for meg, hvor jeg møtte mange av mine senere samarbeidspartnere og høstet mange erfaringer og lærdommer, stod vi så godt vi kunne på egne bein med vårt eget kompani Teateretaten. Vi har jobbet aktivt tidvis og lagt brakk eller i søknadsmodus tidvis, men hele veien jobbet litt og litt og siden vi startet hatt ulike små og store prosjekter gående. Vi har fortsatt mange prosjekter som ligger svanger så vil være å regne med i bergenske gater (og blackbokser) også fremover.

Det filosofiske i arbeidet har for meg alltid stått sentralt. Med det filosofiske tenker jeg rett og slett på det å gå inn i et slags undringsrom, som en på en eller annen måte prøver å manøvrere innenfor, delvis systematisere, delvis fremstille, delvis åpne opp. Før jeg studerte filosofi var nok dette en mer ubevisst prosess, hvor jeg simpelthen belyste de spørsmålene jeg fant interessante i det materialet jeg arbeidet med. Jeg ser nå i etterkant at de tegner en ganske tydelig tråd til et interessefelt, med de tingene jeg har endt opp med å spesialisere meg for i filosofien. Kroppslige perspektiv på eksistensielle så vel som sosiale og politiske spørsmål om angst, makt, det menneskelige, vakre, sorgfylte og intensive går igjen, hvor jeg er spesielt opptatt av å forsøke nærme meg hvordan vi erfarer, og aktivt ikke vil kaste dom over de erfaringene. Dette innebærer også å ikke gi noen svar i det man tilbyr som fremstillinger, men søke mest mulig undring og sansning. Samtidig som man da tilbyr noe. Helst en form for åpning, noe som kan oppleves nytt. Man kan selvsagt svare både det ene og andre for effektens skyld. Det er også halve moroa. Men grunnleggende sett, handler kunst for meg først og fremst om å undre seg, og oppleve/erfare, både med hode, hjerte og kroppen, og slik kunne skape rikere, og kanskje noe varmere grunner å bevege seg på i livet.

Sara Bruteig Olsen

Månedens profil: Jeff Pedersen

Då eg var 19, flytta eg frå Nord Carolina til New York. Eg hadde med meg ein koffert og ein invitasjon til å begynne på The Acting Studio, ein teaterskule som spesialiserer i Meisner teknikk. Eg fann meg fort til rette i dette ukjente, men kunstnerisk spennande miljøet, fann meg jobb og kung fu skule. Eg var ambisiøs, og blei avhengig av denne drivkrafta. Dette har eg tenkt på seinare – ambisjonen min har vore eit anker, noko som alltid er der, som har hjelpt meg mykje.

I studietida i New York, i tillegg til skule og jobb, jobba eg som teaterteknikar på forskjellige teater. Eg visste at eg ville regissere ein dag, og tenkte det ville vere bra å forstå teateret sine mange aspekt, tekniske så vel som kunstneriske. Eg fekk mine første filmroller – m.a ei lita rolle i You’ve Got Mail med Tom Hanks og Meg Ryan og debuterte på Off-Broadway i Twelfth Night.

Etter nokre år kom eg inn på The Guildford School of Acting i England. Eg hadde lært mykje i NewYork – min teknikk har den dag i dag sterke røter i Meisner si lære. Men skulen hadde ikkje fulltidsprogram og eg ville vie all mi tid til skodespelarteknikk. Min plan var å kombinere Meisner sine metodar – å lytte, å vere tilstades og å vere kompromisslaus – med klassisk engelsk teaterteknikk. På grunn av mi interesse for kampsport og fekting, nytta eg også tida i England til å utdanne meg til scenekampinstruktør.

Etter å ha fullført skodespelarutdanninga mi, blei eg verande i England og jobba i film, TV og teater, gjorde mykje voiceover og motion capture (karakterarbeid for videospel) – mest som skodespelar, men og som regissør og kampinstruktør. Eg begynte å pendle til Norge, og koreograferte mykje kampscener på Vestlandet. Eg jobba på scenen med Kevin Spacey i The

page1image5850368page1image5850160

Philadelphia Story på The Old Vic Theatre og på film saman med Roberto Begnini i Tigeren og snøen. For TV har eg gjort mykje komedie og politisk drama – blant anna The Government Inspector (med Mark Rylance) og Britz(BAFTA, Best Drama 2008). Eg laga stemmer, bevelgelsar og koreografi for Playstation (Game of the year) Killzone 2. I tillegg jobba eg som dramalærar på Arts Educational School i London og på tv-programmet Britain’s Next Top Model.

I 2011 flytta eg til Vestlandet saman med kona og dottera mi. Eg innsåg at det blei vanskeleg å få roller med min tydelege sunnfjord-amerikanske dialekt, og eg var bekymra over kva veg karrieren min ville ta. Kven var eg viss eg ikkje blei driven av mine ambisjonar? Eg ville ikkje finne svaret på det, eg fokuserte heller på regi og på å skape mine eigne prosjekt. Norge støttar ny kunst i mykje større grad enn Amerika og England, og eg ville prøve å utnytte det. Sogn og Fjordane og spesielt Sogn og Fjordane Teater har teke vel imot meg. I fjor spelte eg Kurt i Soft sin produksjon av Dødsdansen (heldigvis kom Kurt rett frå Amerika) og eg kjem til å ta over regien av Kinnaspelet dei neste tre åra.

Eg har vore heldig å fått mange regi-oppgåver som har gitt meg økonomisk fridom til å utvikle mitt eige teaterkompani. Å lage teater i Sogn og Fjordane er utfordrande i seg sjølv, der ein må skape turnevennlege framsyningar eller produsere noko som er attraktivt nok for eit større publikumsområde. For meg er det spennande å produsere stadbunde teater, der framsyninga er knytt til ein bestemt stad, som ikkje nødvendigvis er i eit teater eller i ein grusom idrettshall. Det er viktig for meg at publikum ikkje blir sittande passive og dømmande, men at dei føler seg deltakande i den kunstneriske prosessen. Dette kan ein lettare oppnå utanfor det tradisjonelle teater rommet. Kan ei turnerande framsyning vere stadbunden? Fokuset mitt har vore å skape ei forteljing som kan gli inn i fleire typar rom. Då eg regisserte Herr Kurz og damene, av Rolf Losnegård, historia om ein tysk forfattar og målar, ville eg bruke liten rigg og turnevennleg scenografi for å komme inn i eit par spesifikke rom. Framsyninga var skreddarsydd til både gamle herskapshus, bibliotek og målarstudio. Publikum ville ha eit forhold til kvar spelestad som ville løfte teateropplevinga.

I fjor sommar produserte og regisserte eg Staveneset.Krig. Framsyninga var basert på ei sann historie frå andre verdskrig. Engelske telegrafistar spionerte på tyske skip frå ei hole på kysten i Sogn og Fjordane og blei tatt vare på av eit ungt par. Vi spelte framsyninga der det skjedde, i ei stor, mørk hole der inngangen er gøymt i ein liten granskog. I hola rann det ei underjordisk elv og høgt innhald av jern gjorde steinen mørk og truande. Vi brukte hola som den var, hadde lyd, men brukte berre det naturlege lyset får parafinlamper og bål – som hadde god effekt mot jernårene i fjellet. Vi bygde eit amfi med plass til 130 menneske oppe i trea i opninga av hola. Det blei halde oppe av sju store grantre. Forsvarsdepartementet lånte oss uniformar frå 1940 og eit krigsskip som fyrte av salutt ved starten på framsyninga. Vi hadde sju fulle forestillingar. Eg ville teste kor knytta folk i Sogn og Fjordane var til spesielle geografiske og historiske stadar. Dette er ei nisje eg vil utnytte og forsette å utforske – å skape stadbunde teater som glir inn i den fantastiske naturen som regionen har. Teater i ein foss, på toppen av eit fjell – inn i eit rustent skip eller i ein nedlagt fabrikk eller skule. Speleplassen kan vere med å styrke opplevinga til publikum. Dette er ei spennade kunstform i Norge.

Teater, som all kunst, bør vere farleg og utfordrande for både dei utøvande og for publikum. Det bør ikkje vere høfleg, overfladisk eller fullt av kule påfunn. Teater er blod, sex og gjennomborande sanning. Det er risikabelt å flytte til eit nytt land, men det opnar også dører. Eg vil lage ein plass til meg her, og den einaste måten å gjere det på er å vere tru mot mine kunstneriske ambisjonar.

Meir info finn du på www.jeffpedersen.no

Arkiv til månedens profiler

Her ligger oversikt over alle månedens profiler.

2018
Arild Brakstad, Kunstnerisk bartender – Månedens profil januar/februar 2018
Ingrid Saltvik Faanes, produsent – Månedens profil februar/mars 2018
Jan Holden, skuespiller – Månedens profil mars/april 2018

2017
Silje Grimstad, 
lysdesigner – Månedens Profil Januar 2017
Mirte Bogaert, dansekunstner – Månedens Profil Februar 2017
Steinar Thorsen, regissør – Månedens Profil Mars 2017
Eva Pfitzenmaier, scenekunstner – Månedens Profil April-Mai 2017
Leo Preston, multikunstner – Månedens Profil Juni-Juli 2017
Hjørdis Steinsvik, kreativ produsent – Månedens Profil August-September 2017
Jorunn Lullau, skuespiller  – Månedens Profil September-Oktober 2017
Tor Christian Bleikli, produsent/ Skuespiller – Månedens profil november-desember 2017

2016
Jeff Pedersen
, Jeff Pedersen Productions – Månedens Profil mai 2016
Sara Bruteig Olsen, Teateretaten – Månedens Profil juni 2016
Glenn Erik Haugland, komponist OperaO – Månedens Profil August 2016
Ann-Terese Aasen, koreograf – Månedens Profil, September 2016
Beate Bednar, skuespiller – Månedens Profil, Oktober 2016
Idun Vik, skuespiller – Månedens Profil, November 2016
Thorolf Thuestad, lyddesigner – Månedens Profil, Desember 2016