Stikkord: Månedens profil

Månedens profil: Jan Holden

”Å være nok i kraft av seg selv”… alt er i bevegelse.

Jan Holden fikk ”Corner-bolten” ved julebordet 2017. Og ikke helt uventet. Jan gjør mye for mange og har lite fridager i løpet av et år. Etter å ha spurt Jan om å lage et intervju med han i lang tid gikk han med på det etter at han kanskje skjønte at han betydde noe for veldig mange og spesielt har han gitt mye av seg selv til Cornerteateret. Cornerbolten, som er delt ut en gang tidligere, var en måte å vise han takknemlighet på vegne av det frie scenekunstfeltet og hele huset på Cornerteateret.

Vi møttes i Tivoli hvor han satte seg rolig ned og begynte å fortelle…
Jan er født i Norge, men vokste opp i Twickenham, nordvest i London. Hans far arbeidet i filmbransjen og hans mor gikk på skøyter når hun var ung og nå i pensjonist tilværelsen underviser hun barn på isen. Jan`s far arbeidet med alt mulig innenfor film og for de store filmselskapene, blant andre med regisør Stanley Kubrick. En altmulig-mann med ansvar for alt fra rekvisitter, set-design, kamera og alt arbeid som krevdes rundt en filmproduksjon. Det var litt andre tider den gangen.
Ikke så ulikt Jan tenkte jeg…

Fra Twickenham til Gjøvik
Jan forteller videre at skolene i England var mye mer opptatt av de estetiske fagene og de hadde mye maling, tegning, musikk og teater på 70 tallet. Han forteller at han var alltid frempå når man skulle spille teater og han fikk alltid de rollene han hadde lyst på.

Så skilte Jan`s foreldre lag og han flyttet tilbake til Norge som 13 åring sammen med sine 3 søsken og sin mor. Uten at Jan har noe sterkt forhold til sin far i dag så aner vi at hans kreativitet og hjerte for kunst og kultur kanskje kommer fra faren.

Da Jan kom til Norge i 1979 ble han ”gærningen som ikke kunne språket” og fikk egentlig litt kultursjokk da han første skoledag, uten skole uniform, syntes de andre elevene var veldig respektløse som kalte læreren ved fornavn og avbrøt setningene til andre. ”Det ble en stor omstilling for meg – og teater ble min redning etterhvert” sier Jan.

Jan forteller om en streng skole i England, men også om den britiske høfligheten. Den har han med seg enda – og legger mye vekt i å vise respekt for andre. Han likte aldri skolen i Norge og falt veldig raskt av. I England elsket han skolen med alle de kreative valgene han kunne ta.

Jan forteller om en ungdomstid hvor han lette etter mening i hverdagen, men hvor han fant en teatergruppe i Gjøvik som 15 åring som han knyttet seg sterkt til. Han beskriver hverdagen hvor han skulket videregående for å arbeide med denne teatergruppen som tok han hjertelig imot og ga han opplæring og tillitt. Her arbeidet han med å snekre og bygge kulisser, vaske lyskastere, skru og holde orden på utstyret, leke med lysbordet. Han hadde funnet noe som gjorde han veldig dedikert. Han hadde funnet sin plass.

«Jeg er et dedikert menneske” beskriver Jan. Og dette kan vi andre kjenne igjen.
Så fikk han en vikarjobb på et kulturkontor i Toten. Da ble han kjent med den byråkratiske siden av kultursektoren samtidig som han arbeidet mye med gateteater, håndball VM, reiste på turnè med små farser og var involvert i flere barneteatergrupper. Her fikk han rollen som instruktør og tekniker. Han fikk vikar timer på en steinerskole som engelsklærer som spesial lærer for barn med lese og skrive vansker. Når han ikke hadde jobb tok han like godt å pusset opp hjemme hos folk! OL på Lillehammer ble en markør for arbeidet i teaterfeltet for Jan. Her ble det 19 timers arbeidsdager og hele 56 forestillinger på 10 dager. Det var klart at dette var gøy! Vi var mobile og kjørte rundt i minibuss med en 6 kilos mobil telefon med 1,5 meter høy antenne. Dette ble et gjestespill i Monte Blanche i Frankrike.

Han søkte seg inn på teaterhøyskolen og kom ikke inn.  Heldigvis mener han fordi han egentlig har likt å bli spesialist på helheten. Men det var klart at Gjøvik ga ikke nok utviklingsmuligheter. Han ønsket å gå de veiene som åpenbarte seg for han. Dette ledet han til Bergen da en bekjent sa: ”Jeg leter etter en person til å hjelpe meg i barnehagen”. Så sa Jan ”Ja, dette her det skal gå bra”.

Jan kom til Bergen
Sånn ble han også kjent med teatermiljøet i Bergen og så mye teater de kommende årene. Han forteller at det tok litt tid å bli kjent med folk i Bergen, også fordi han selv ikke beskriver seg som en det er lett å bli kjent med. Dette var tiden (1994-1995) da det begynte å virkelig ulme i Bergen på teaterfronten. På samme tid traff han Solveig og Bergen Byspill som han arbeidet sammen med fram til 2001. Jan fikk en sønn, Julian, som nå er blitt 22 og som betyr mye for han!

I samme periode traff han Jack Markussen. For begge klaffet kjemien og det lange og gode samarbeidet startet hvor de utfylte hverandre. Jan beskriver Jack med varme ord, og beskriver han blant annet som en finmotorisert multikunstner. Dukkenikkernes teaterverksted ble hans andre hjem hvor det også vokste fram et miljø som han regner som sine nærmeste venner i dag. En av de store suksessene var ”Rottefangeren fra Hameln” 1996.

Så dro Jack fra Bergen i 2012. Nødvendigheten av endring førte Jack til Stamsund hvor han stort sett har sluttet å arbeide med teater. Det var som å miste en kjempegod venn, støttebjelke og kollega beskriver Jan, selv om de har kontakt fremdeles. Det var som et kjempetap for han og teater Bergen.

Jan arbeidet selvfølgelig videre og hadde alltid arbeid gjennom frigrupper, egne produksjoner, Vestlandske Teatersenter, Hordaland Teater, DNS, Nordland Teater, Figurteateret i Nordland og andre. Jan og Marte Synnevåg driftet verkstedet i påvente av at kanskje Jack kom tilbake. Men det gjorde han ikke. Da Jack la ned Dukkenikkerne tok Jan og Marte over og drifter verkstedet i dag med driftsmidler fra Bergen kommune, nå under navnet Dukketeaterverkstedet med Gabrielle Barth og Monika Solheim i styret. Et knutepunkt for dukkemaking, sying av kostymer, et finverksted og et sted hvor man løser praktiske utfordringer på og rundt en produksjon. Samt en arena der alle kan komme og få hjelp og bistand til det de trenger, eller bare ta en kaffekopp.

Den vanskelige tiden 
Jan snakker åpent om tiden som kom hvor han mistet troen på seg selv og arbeidet han gjorde. Det ble vanskelig å se meningen og ble sterkt selvkritisk, selv om han har alltid vært det. Han forteller med en stoisk ro hvordan han måtte få hjelp av både psykolog og hvor han gikk inn i en tung tid med sykemelding, som han aldri har hatt før eller siden.

Tiden som kom gikk ut på å arbeide seg igjennom utfordringene, tankene og depresjonen. Han klarte ikke å tenke positivt og forklarer at dess mer positiv andre var dess verre ble hans tanker. Det ble veldig vanskelig å finne ut hvordan man taklet utfordringene.

Jan møtte buddhismen, Nichiren Daishonins buddhisme gjennom SGI Norge. Og det ble hans ryggrad og integritet. Buddhismens filosofier er noe han i dag lever etter, men som alltid har levd i han.  Å akseptere andre selv om man ikke er enig, å akseptere de valg vi gjør og de virkningene de forårsaker – og stå for de valgene – akseptere alt som kommer. Ikke naivt, men at man kommer til å møte utfordringer, for de er selvskapt.

Jan er et tilgivende menneske. Mange følelser er i sving hele tiden og mye har skjedd fordi han selv har tatt valg. Står man i de valgene – kan det gi en positiv utvikling.
I møtet med Buddhismen ble livet mye bedre og tydeligere. Han åpnet seg og lærte å mestre det som var tungt. Og et ordtak som kom til å bety mye for hvordan han arbeider i dag: Å være nok i kraft av seg selv! Å gjøre om gift til medisin.

Tiden som kom gikk ut på å arbeide seg igjennom utfordringene, tankene og depresjonen. Han klarte ikke å tenke positivt og forklarer at dess mer positiv andre var dess verre ble hans tanker. Det ble veldig vanskelig å finne ut hvordan man taklet utfordringene.

Jan møtte buddhismen, Nichiren Daishonins buddhisme gjennom SGI Norge. Og det ble hans ryggrad og integritet. Buddhismens filosofier er noe han i dag lever etter, men som alltid har levd i han.  Å akseptere andre selv om man ikke er enig, å akseptere de valg vi gjør og de virkningene de forårsaker – og stå for de valgene – akseptere alt som kommer. Ikke naivt, men at man kommer til å møte utfordringer, for de er selvskapt.

Jan er et tilgivende menneske. Mange følelser er i sving hele tiden og mye har skjedd fordi han selv har tatt valg. Står man i de valgene – kan det gi en positiv utvikling.
I møtet med Buddhismen ble livet mye bedre og tydeligere. Han åpnet seg og lærte å mestre det som var tungt. Og et ordtak som kom til å bety mye for hvordan han arbeider i dag: Å være nok i kraft av seg selv! Å gjøre om gift til medisin. 

Veien videre:
Så kom tiden hvor jeg ble tatt opp i Skuespiller- og Danseralliansen. Siden jeg ikke hadde formell utdannelse tenkte jeg at jeg ikke fikk jobben. Men på turné begynte han å legge inn og samle erfaring fra lang tid tilbake. Så ble jeg ansatt som 1 av 10 skuespillere i Norge! Utrolig tenkte han, en boost i selvtilitten. Nå begynte ting å løse seg for Jan. Han gikk også inn i et samarbeid med Jorunn Lullau og Steinar Thorsen med Kompani 13 som frembringer nye forestillinger jevnlig.Tradisjoner som Jan har vært med å skape er noe han verdsetter stort i dag som blant annet Dukkenikkernes Juleevangeliet som har gått siden 1999, Familiedagen på Siljustøl, Julens magi!

Hva gleder du deg til:
Kjell Hammerø har skrevet et filmmanus, som jeg skal være med i forteller Jan. Det blir innspilling denne sommeren og skal bli en skrekk/thrillerfilm som har sin premiere i 2019. Her har Jan en av hovedrollene. Han elsker å arbeide på film set. Der gjør alle en fantastisk jobb og det er veldig inspirerende å oppleve. I tillegg så gleder han seg til å få mer tid til å dykke under havet, han er lidenskapelig opptatt av vektløsheten han opplever under havets overflate. Ellers gleder jeg meg til alt som kommer av gleder og overraskelser, jeg ønsker meg nemlig et godt og lykkelig liv. Jeg gleder meg også til å kunne jobbe mer med å sette lys på forestillinger, det er noe magisk som skjer når en kan lage stemninger med lysene.

Jan`s drømmer:
Han kommer aldri til å slutte å arbeide. Han ønsker også å glede flest mulig. Egenproduserte ting er ikke Jan`s greie, men han arbeider mye med andre. Å hjelpe andre er alltid en drøm. Musikaljentene imponerte meg med sin iver når de presenterte sitt prosjekt, Julens magi,  for 5 år siden og å kunne få være med på å påvirke deres holdninger til kultur, hverandre og samarbeid har vært magisk. Han forteller også om et eget prosjekt han ønsker å gjennomføre som han kaller ”13 bilder om døden”. Mye er enda råutkast, men han vet akkurat hvordan det skal se ut og det skal bli en rørende, poetisk, morsom og filosofisk sak.
Jan gjør jo mye med Kompani13 og mange andre samarbeid også. Jeg er veldig heldig som har blitt tatt inn i varmen av Festspillene på Siljustøl. Kunstnerisk tilrettelegging

Kjempegøy – temaet er fugler i år. Det var nesten 2000 mennesker der i fjor! Og det er en sann glede å se 2000 mennesker vandre rundt i området der de smiler fra øre til øre.

Jan forteller hvorfor han tror han fikk Cornerbolten…
Tror ikke det er så mange som vet hva CornerBolten er, men.
Jeg gjør jo mye på Cornerteateret og er selvfølgelig glad for det. Jeg er en omgjengelig fyr som prøver å løse problemer istedenfor å skape de. Jeg kjenner huset fordi jeg hang her når det ble satt opp. Jeg er en som tar seg tid kanskje? Alle har vi påvirkningskraft, og jeg har kanskje påvirket andre i mine møter med dem. Hvordan vi smiler til hverandre, hvordan vi møter hverandre ( det handler om respekt og ydmykhet). Å møte så mange forskjellige mennesker er en gave som jeg ville ikke vært foruten.

Hva ville du tilført scenekunstnerne i Bergen?
Jan har hatt en tanke som han mener Bergen bør være de første til å få til. Bergen, første by i Norge som har skattefritak for kunstnere som fyller en del krav i forhold til ansiennitet, erfaring og alder. En form for kulturborgerstipend! KULT om Bergen kommune kunne vært de første!

Bergen har utviklet gode kompetanse- og utviklingsarenaer som Cornerteateret, Wraphuset og Dukkenikkernes verksted. Men det er vanskelig å overleve i Bergen. Det må tilrettelegges for at scenekunstneren kan overleve her.

Til slutt vil jeg gjerne takke alle som gjør Bergen til en interessant kulturby å bo i. Alle som yter mer enn det som er forventet av de, de som har kjærlighet og lidenskap til scenekunsten.

Jan greier det fordi han har lite fridager i året og fordi…
Jan sa JA, dette her det skal gå bra 😉  

Månedens profil: Ingrid Saltvik Faanes

Proscen har valgt å presentere Ingrid Saltvik Faanes som månedens profil hos Proscen for februar/ mars 2018. Ingrid har vært tilknyttet Proscen både gjennom PROProdusenten og i samarbeid rundt Frontlosjefestivalen. Hun har vært seminarholder for Proscen flere ganger og involvert i flere av våre prosjekter. Hun er en av initiativtakerne bak Frontlosjefestivalen 22.-23. februar 2018. I den forbindelse ønsket vi å sette fokus på Ingrid, fordi hun er både dyktig, har et interessant blikk på scenekunsten og er initiativrik i sitt arbeid!

Hvorfor gikk du veien innenfor scenekunst?
Eg vaks opp på gard, men det appellerte meir å vere på vernissage enn i potetåkeren (mor mi var kunstnar, og bror min var heldigvis odelsgut).

Som den mellomste i søskenflokken, måtte eg kreve merksemda mi – det kom fort eit eksponeringsbehov. Eg elska å kle meg ut som barn (og vaksen, who am I kidding), på loftet stod ei stor eske med gamle kjoler og rufsete parykkar. Eg har eit sterkt minne av at eg «spelte inn musikkvideo»; eg sprang rundt i hagen og sang på engelsk (eller gibrish som mor mi trudde) og hadde kledd meg ut som ei stjerne med hårbørste til mikrofon. Slik forsvant eg inn i ei ny verd.

Da alle andre i bygda gikk skirenn eller sparka fotball, spelte eg teater (Ungdomslaget var berre for u.skolen og opp, lange år med venting altså). Eg var ho rare med (ludo) grøne kordfløyelsbukser, ikkje spesielt kult på bygda.

Eg kom heim da eg starta på dramalinja på Inderøy VGS. Det var forresten der eg vart kjend med Ragnhild, min makker i Frontlosjen. Men eg vart lei av å få karakterer på å spele teater, men eg var ikkje lei av teater. Derfor starta eg på teatervitskap i Bergen. Og sidan har eg vore her. Eg pleier å seie at Bergen var min første kjærleik.

Hva er ditt ankerpunkt i scenekunstfeltet for deg?
Mennesker klarar seg ikkje utan kunst og kultur. La oss gjere eit eksperiment: tenk på tre ting du ville tatt med deg til ei aude øy.

(tenkepause)

Dei fleste vil nok svare noko praktisk som aukar sjansane for å overleve, men òg noko å finne på, slik at ein ikkje blir koko. Eg ville tatt med kniv, noko til å samle vatn i og ei eske med uklednigsklede. Altså noko praktisk og noko kultur.

Min personlege motivasjon ligg mykje i kven eg er. Eg har eit medfødd organisator-gen, noko som kjem godt med til planlegging, systematisering og lister. Eg er sosial, noko som kjem godt med sidan grunnprinsippet i scenekunsten består av mennesker. Eg er kreativ, noko som generelt kjem godt med i kunsten. Mange har spurt meg kvifor eg ikkje vart kunstnar. Det er jo aldri for seint for å finne ut kva ein vil bli når ein blir stor.

Hva er dine tanker rundt scenekunsten i dag basert på utfordringer, gleder og begrensninger?
Utfordringar: Vanskelig å bli høyrd eller sett om ein ikkje ikkje lagar kontroversielle overskrifter. #dennyemediekvardagen #likogdel #ekkokammer #gull #grønneskoger #ilovetheatre #wenchefoss #trineskeigrande #brunost #erdetfortsattnokonsomlesdette #gratulerer

Og framsyningar som er ti minutt for lange kan vere veldig utfordrande.

Gledar: Alle dei framsyningane ein trudde skulle vere totalt uinteressante – kanskje på grunn av dårleg formidling, men som visar seg å vere ein perle. Og ein skulle ønske framsyninga var ti minutt lenger.

På veg til ei aude øy?

Begrensningar: Det er få prøvelokaler i Bergen kor ein kan bu seg inn og dermed lage scenekunst som verkelig gå inn i materien.

Fortell om Frontlosjefestivalen. Hvorfor trenger vi enda en festival? Hva skal denne fylle…
Gjennom supporterbloggen Frontlosjen.com har vi vist ei interesse for underskogen og dei ferske stemmane i den frie scenekunsten. Da vi var lei av å berre vere på internett, ville vi finne på noko IRL, og festival er gøy! Redaksjonen vart fort samde om å lage ein festival med ferske framsyningar av ferske scenekunstnarar.

Vi har mange stødige scenekunst-institusjonar i Bergen, men få arenaer som samlar det frie feltet. Det kan vere lett å gå seg vill som fersk scenekunstnar, og gjennom Frontlosjefestivalen får dei tillit og rom for å vise kva dei har å by på. Slik kan det bli enklare å markere seg på kartet. Det er viktig for oss at festivalen blir eit kvalitetsstempel aktørane kan ta med seg vidare i karrieren.

Foto: Magnus Halsnes

Med høg pinjata-faktor skapar vi god stemning og ein lavterskel arena for publikum å entre, utan at det skal gå på bekosting av kunstnarisk kvalitet. Vi trur sterkt på at eit godt miljø skapar betre kunst!

Hva er dine ambisjoner for framtiden?
Eg hadde som ambisjon å bli den media ringer når dei treng ekspertuttalingar. Men da Aftenposten ringte for å høyre min ekspertise om revy – eg skreiv jo masteren min i teatervitskap om revy – var det til slutt Tom Sterri som fekk uttale seg som ekspert da artikkelen kom på trykk. Så da stod eg att med to val: bli Tom Sterri, eller inspirere på anna vis. Eg konkluderte med at det siste var mest realistisk.

Uansett kva prosjekt eg jobbar med, håpar eg at det er på ein måte som kan gjere at kunsten påvirker folk. At dei blir litt klokare, kjenner på nye kjensler, blir provosert, tenker noko nytt, blir rausare, og går heim og skapar ei betre verd. Følger gamle damer over vegen, forbruker mindre plast, stoppar seksuell trakassering, eller ringar på hos den nye naboen frå Syria. Og slik kan kunsten redde verda.

Månedens profil: Arild Brakstad

Jeg venter på Arild Brakstad i foajeen på Cornerteateret. Den høye mannen med løs gange og høy latter kommer plutselig inn døren. Om du har møtt Arild Brakstad før vet man at han har evnen til å tøyse om det meste og provoserer gjerne. Helst gjennom humor! Men han har mye på hjertet og etter intervjuet sitter man igjen med et inntrykk av en person som reflekterer mye og er raus i forhold til sitt arbeid, og for fellesskapet i Bergen. Som i alt Arild gjør, så har han evnen til å se humoren i alvoret eller rett og slett, alvoret i humoren. Hans bakgrunn på utdanning er antropologi, teatervitenskap og krigen i Libanon.

Hva gjorde at du havnet i scenekunstfeltet?
Det er musikken som gjorde at jeg havnet i scenekunstmiljøet. Min første opptreden var i Arna i 1997. Før det hadde jeg egentlig bestemt meg får å selge musikkutstyret mitt – jeg skulle ta livet mitt.  Arild forteller at den mannen som skulle kjøpe musikkutstyret hans lærte han hvordan han skulle bruke utstyret. Jeg lot dermed være å selge opptaks-maskinen og beholdt livet mitt. Dette ble kanalen jeg kunne uttrykke meg gjennom. Satt oppe til 4 om natten og gikk på jobb klokken 7 på Toro. Da ble det resultater av!

Jeg hadde på dette tidspunktet ingen kontakt med scenekunstfeltet – trodde Teatergarasjen var parkeringshuset til DNS. Etterhvert begynte jeg å sette sammen biter av det som til slutt ble Svartediket. Ville lage noe storslagent! Først da Svartediket ble en del av festspill programmet til DNS i 2010 skjønte jeg at jeg hadde truffet blinken. Plutselig var jeg blitt dramatiker og debuterte med et av de mest omtalte stykkene i Bergen de siste tiårene. Men egentlig hadde jeg ikke peilingen og jeg diltet litt etter under produksjonen. Hadde det blitt satt opp i dag hadde det blitt et helvete. Arild ler høyt! Skuespillerne og alle ble jo plutselig eksperter på Black Metal – men det var jo egentlig bare jeg og Gaahl som kunne dette. Jeg skjønte at jeg hadde lite erfaring og ville lære meg mer om teater og produksjon. Så jeg begynte å hilse på folk…

Risiko er Arild`s kunst
Det finnes en kunnskap og en erfaring i scenekunstfeltet som er viktig å ta del i naturligvis. Men det er viktig å holde på sin unike tanke og ide. Dette bidrar ikke fellesskapet til.
Jeg bruker lengre tid til å komme fram til noe unikt enn tidligere. Det er så mye støy med søknader og i feltet ellers. Det er ikke lett å være kompromissløs. I dag tenker også jeg mer på praktiske ting i en produksjon og former prosjektene rundt mulighetene som finnes og ikke bare umulighetene. Men jeg er fortsatt aggressiv på dette med egenart og trekker meg fort unna hvis jeg merker at det er sukkerlake og kirkekonserter på gang.

Andre tenker kanskje form og det praktiske først – men jeg tenker heller å være meg selv så mye at det blir interessant for andre før noe annet. Når jeg våkner om morgenen så tenker jeg kun på ”risiko”. Det å tørre å ta risiko og tenke at jeg skal gjøre noe som ikke er gjort før, men samtidig være ekte å finne det menneskelige. Kun ved å anerkjenne andre får man anerkjennelse selv. Gjennom Det Sorte Gullet har jeg vist risiko ved å blottlegge meg selv. Utfordringen blir for neste forestilling å finne det risikable igjen  – ikke bare at det skal spilles, men at noe også står på spill.

Et mer ambisiøst scenekunstfelt
Scenekunstfeltet i Bergen må være mer ambisiøse og tørre å gjøre vanvittige prosjekter! Jeg merker meg at mange er mer opptatt av å forme prosjektet etter mulighetene som finnes istedenfor å forme ideen etter umulighetene.
Jeg uttrykte for eksempel på DNS at jeg hatet musikaler – til tross for at det var det jeg leverte med Svartediket. Man må hate noe som har vært for å lage noe nytt av det. Savner dette aspektet blant de unge – opprøret til det de hater. Dette mangler mye i scenekunstfeltet også. Av motstand og opprør kom punk og metal. Det er borte i dag fordi fellesskapet omfavnet det. Fellesskap dreper alltid det unike.

Jeg må inn i meg selv og se hva kan jeg kan komme med som er på tross av fellesskapet – når jeg skaper. I dag er kanskje ikke kunst nødvendigvis hva du lager – kunst er når du blir deg selv så mye at det blir interessant for andre. Alle vil ha mer av alle. Mens malerier er forbundet med materialisme og jeg tror ikke folk vil ha det mer.

Jeg har en salgsevne som jeg ser veldig mange kunstnere ikke har. Har alltid vært villig til å ta mye risiko i livet mitt. Derfor har jeg kanskje fått innpass i både næringslivet og TV. Her trenger ingen en som de selv kan være. Skal man tjene penger må man ta risiko og tenke volum. Er du bare med på èn liten ting kan du ikke klare det. Det er grunnen til at jeg involverer meg med mange fordi gjennom volum kommer livsgrunnlaget – muligheten til å leve av kunst og et liv i sann frihet.

Hva begrenser kunsten?
Arild mener at Proscen er det apparatet som skal tilrettelegge rammene for kunstneren. Men innholdet må være hensynsløst og utarbeides av kunstneren. Han mener at kunstneren har for mye fokus på rammene. Og når rammene får større betydning istedenfor innholdet da bærer vi feil av gårde. Vi må ikke bli flinkest til å lage rammene rundt noe som kanskje er et dritt-bilde. Vi må lage mer progressiv kunst som fyller de rammene byen har å tilby. Arild ler høyt og jeg skjønner at han mener det ikke helt alvorlig, men han har alltid en brodd i det han sier som henger igjen i bakhodet.

”Vi kan ikke bare legge merke til hverandre – noen må legge merke til oss også”

Ambisjoner for framtiden?
Mine ambisjoner ligger på vegne av miljøet i Bergen og ikke bare meg selv lengre. Man må kaste seg på børsen og generere verdi av det man holder på med – uansett. Nå utvikler jeg en Metal Opera om hvordan man kan overleve på planeten Mars i samarbeid med forskere fra hele verden. Mest av alt fordi jeg kan tenke så ekstreme tanker at partikkelreaktoren i Cern går varm, men også for å ligge noe viktig i arbeidet mitt. Kunst skal ha en betydning og ikke bare gi mening til seg selv.
Har blitt flinkere til å se hva som utfordrer meg! På Fringe Norway fikk jeg for eksempel sett to flotte forestillinger som satte spor i meg. Ser mer forestillinger nå enn før og vet at jeg var et elendig publikum. Ofte klappet jeg ikke. Kunstnere har godt av å bli ydmyket. Å tenke ”Åh, hvordan gjorde de det? Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før”? Å bli ydmyket på en kreativ måte. Vi kunstnere i Bergen har godt av å se at andre har gjort noe i årevis og vi har ikke engang begynt å lage kunst for verden – utenom black metal da.

For meg virker det som om at scenekunstfeltet faller i det man begynner å se østover. Kunstneren reiser til Oslo når de ønsker å bli utvannet. De reiser for fort til Oslo og for seint tilbake!
Det verste jeg hører er når kunstnere sier at de ikke trenger å tenke så mye på billettsalget fordi de fikk penger av kulturrådet. Da tenker jeg at man burde finne seg noe annet å gjøre. Det er ikke derfor man får penger, for at man skal slippe å tenke på ting. Gjennom stor kunst kommer pengene, tenker jeg. Men skal tørre å tenke så stort at det er helt vanvittig! Kunst som ikke er sinnssyk og preget av galskap er skapt av de middelmådige. All stor kunst er skapt av geniale personer og jeg kan bare håpe at jeg over tid føyer meg inn i rekken.

En kunstnerisk bartender
Jeg mener opera og Humorlabben på Vaskeriet hver tirsdag henger sammen og ikke skal skilles. Teater, backstabbing, alkoholisme, sex og sjalusi. Alt som skal til for å lage en god opera. Jeg elsker dette og fnyser av kunstnere som sitter hjemme og dikter opp historier om personer som ikke gikk overens med faren sin. Da liker jeg heller å stå der som en kunstnerisk bartender – lytter til livets sanne drama, trøste litt, før jeg snur meg å  mixer nye drinker i scenekunsten. Blander metal, opera, psykisk helse, humor, alvor, musikaler, stand up…
De som diskuterer hva som ikke er kunst og ikke, alltid har fast jobb, legger seg kl 2230 – hadde ikke en sjanse uansett. Skal man skape kunst må man ta risiko – økonomisk, mislikt, nervesammenbrudd, avslag fra kulturrådet, miste alle venner…

Mitt motto: Prøve ut ting og se om det eksploderer!

 

Månedens profil: Tor Christian Bleikli

 

Jeg møter Tor Christian Bleikli for et intervju i foajeen på et hotel i Bergen. Det passer jo egentlig godt med tanke på Highway Hypnosis – det siste tilskuddet av produksjoner for Transiteatret-Bergen.

Før vi går videre i samtalen om arbeidet presenterer vi Tor Christian Bleikli. Han er utdannet skuespiller fra Bergen Teaterskole -96), UiB (Teatervitenskap), og har arbeidet aktivt som skuespiller siden han var 22 år og ble tett knyttet til nye former og uttrykk gjennom mye arbeid i Berlin på 90 og 00 tallet.
Min første skuespillerjobb fikk jeg i 1995 og spilte med Frode Rasmussen og Helge Jordal på Komedieteateret og jeg var 22 år. Jeg tenkte ikke mye på hva jeg gjorde, men hadde en veldig driv.

Så traff jeg Tore Vagn Lid som studerte og arbeidet i utlandet. Han inviterte meg på en tur til Berlin i 1998 som skulle bli en skjellsettende tur for meg. Hele teater Norge hadde vel hodet et helt annet sted enn mot Tyskland og Berlin på den tiden. Den bølgen kom kanskje 10 år etterpå. Men det var på denne tiden at byen på sitt mest spennende!
Jeg var så heldig at jeg fikk med meg Volksbühne, Carstorf, Schlingensief, Barakke D og alle de spennende tingene som skjedde i byen da. Blant annet biomekanikk og Meyerhold. Jeg gikk praktisk inn på biomekanikken og tenkte på det som et treningssystem. I denne fasen oppsøkte jeg mimesenteret i Berlin hvor jeg var hvert år i flere år basert på arbeidsstipend jeg fikk. Dette ble for meg en autodidaktisk tilleggsutdanning.

Så mistet jeg etterhvert kanskje litt interessen for biomekanikkens estetikk, og det fremstod på et tidspunkt for meg mer som en fetisjisering av bevegelser – et alternativ til annen trening. Man kan nok se på arbeidet vi gjorde fra 2005 og framover at dette ikke ble et framtredende element på selvs spillet, men tenkemåten i biomekanikken er fremdeles med meg i mye.

Tor Christian mener helt klart at en 25 år gammel skuespiller er opptatt av andre ting enn en 43 år gammel skuespiller. For han har det aldri vært slik at han har tenkt ”nå skal jeg spille teater”.Engasjementet har alltid lagt i å bygge opp større og mindre prosjekter. Jeg er mer opptatt av å være en del av prosjektet enn å være opptatt av å være på scenen eller bli skrevet inn i roller.

Et eksempel her er DUB prosjektet som har vært et forsøk på utvikling av en ny genre. Da prøver man jo å oppfylle kravene til en slik genre, heller enn å realisere hver enkeltes skuespllerdrøm. Her kom vi fort fram til at det var helt nødvendig å ha med barn på scenen, og at det var disse som stod i sentrum for handlingen. Vi tenker mye konseptuelt om teater og det er konseptet som alltid skal fram – det er det vi arbeider med. Husker da vi arbeidet med Maktens Anatomi at jeg sa at om det viser seg at vi trenger fire hunder på scenen så er det det vi gjør.

Tt-B drives til daglig av Tor Christian F. Bleikli og Tore Vagn Lid er kunstnerisk leder. Tt-B utgjør et nettverk av kunstnere bestående av regissør, lyd-, lys- og videodesignere, animatører, scenografer, skuespillere og musikere som i all hovedsak jobber med utgangspunkt i Lids/Tt-B`s stykker og konsepter.

Tt-B har produsert spennende scenekunst i årevis, over 25 produksjoner, og det er lett å gå seg vill av informasjon på hjemmesidene deres. Vi lar derfor Tor Christian forklare …

Highway Hypnosis, vårt aktuelle prosjekt, er siste ledd i et flerårig-samarbeidsprosjekt med Prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid (PUK) og KhiO. Forestillingene ”U-DUB”, ”Kunsten og høyre saman” og ”Highway Hypnosis” – er konkrete resultater av samarbeidet, og blir alle vist KhiO (Teaterhøgskolen) i disse dager. Highway Hypnosis får premiere på Logen i Bergen 6. Januar i samarbeid med Hordaland Teater.

Tor Christian er engasjert i omtalen av Highway Hypnosis. Inngangen til aktørene har vært forskningsbasert. De har utviklet et produksjonsapparatur og en måte å arbeide på som de vil gå videre med i flere episoder. I Highway Hypnosis har vi bl.a. arbeidet med fenomenet hypnose. En type sannhet.

Måten vi bruker enkel teknologi, minnekort, pc og vår egen mobil til å filme med har utviklet seg til å bli et slags manifest – som danner grunnlaget for en kunstnerisk retning eller en slags kulturell bevegelse. Alle skjermene i forestillingen er en del av virkeligheten. Det kom fort fram under workshopen at vi daglig legger oss under en type suggesjon, som når vi synker ned i sofaen og bare ser på det som er på skjermen, interessante samtaler og situasjoner hvor vi greier å utelukke andre inntrykk.

Teknologien har infiltrert seg mer i våre liv enn det vi har greid å forstå. Unge mennesker er i dag blitt sine egne filmskapere. De sitter hjemme med lekser mens de har kompisen på ipaden hvor de kan føre videre samtale. De beveger seg i rommet mens de spiller og iscenesetter seg selv mens de hele tiden passer på å være i bildet selv uansett hva de driver med.

Hva gjør vi som teaterkunstnere i en slik verden og hvordan forholder vi oss til det? Dette er visuelle virkemidler og for 15 år siden var ofte spørsmålet: ”skal vi ha video med eller ikke”? Dette er jo ikke et spørsmål lengre. Spørsmålet er heller hva som er reelle rom og hva er virkelighet?
Selv om vi legger til dette en presepsjonsestetisk tanke så vil man kunne si at bildet på skjermen er falsk mens å sitte å snakke sammen rundt er bord er virkeligheten. Men hva gjør dette med opplevelsene våre?

For oss har det alltid vært viktig å tenke nytt og å arbeide i dybden av det vi gjør.
Tt-B har forsøkt å arbeide imot en forventning basert på hva man selv tenker er en forventning. Dette har alltid vært impulsen vår. Vår første skikkelige produksjon 2001 var Maktens Anatomi og neste som var Walk Cat, Walk! var totalt mot det som ble forventet. De sto totalt mot hverandre og man skulle lete med lys og lykter for å finne likheter.

Transiteatret-Bergen er jo ikke en tradisjonell teatergruppe. Det har vi aldri vært. Bergen kommune omtaler oss gjerne som en tverrfaglig sammensetting – som er helt riktig.
F.eks i Highway Hypnosis hvor vi har med pianisten Torleif Torgersen som skuespilleren. Han har gått hele sitt liv i musikkverden og er professor i klaver ved Grieg Akademiet. Han trer nesten umerkelig inn i en skuespillers rolle.

Dette synes jeg er mer spennende enn at en person som ikke kan spille piano går inn i hans rolle…fasinasjonen ligger i at han faktisk kan spille. Selvfølgelig også hvordan han trakterer de enkle ting i forhold til publikum som veldig mange skuespillere stryker på!

Jeg tror det ekshibisjonistiske behovet for å vise seg fram som skuespiller skinner lett igjennom. Jeg har veldig respekt for skuespilleryrket – men tenker ofte på at jeg ikke vil havne der. Da jeg var med i Kong Lear på DNS i 2014 var det veldig deilig å bare være skuespiller. Mange kritiserte den for å være navlebeskuende – 11 skuespillere som skulle gjøre Shakespeare på forskjellige måter hver dag. Men det er jo mest gøy for de som merker at man faktisk gjør noe nytt hver dag. De som besøkte forestillingen en kveld ga jo blanke faen i om skuespillerne gjorde det annerledes dagen etter. Her er vel litt kjernen i det jeg beskriver.

Min rolle i Transiteatret er flere, og jeg fungerer både som daglig leder og produsent. Jeg har også tidvis rollen som dramaturg og caster og kunstnerisk medvirkende. Dette er mange roller, men det er sånn det er å drive et prosjekteater. Vi arbeider mer og mer workshop basert og intensivt i perioder og frigjør tid til annet i andre perioder. Tore komponerer musikk eller skriver mens vi turnerer, caster, søker midler, sender rapporter eller skaffer flere spilleoppdrag. I dag kommuniserer jeg for eksempel med alle tekniske avdelinger og legger alle de brikkene.

Vi har flere ganger samarbeidet med produsenter, men det er vanskelig å finnen noen med kontinuitet. Og mange av de produsentjobbene føler jeg at jeg gjør like godt selv. Jeg har god kompetanse på området og arbeider tett på det vi gjør. Derfor har vi kanskje også fått igjennom søknadene våre. Kunstuttrykket og produsentjobben jobber hånd i hånd fra starten.

Hvordan blir man en god produsent spør jeg:
Jeg kan gi et eksempel. I 2007 stod Tt-B for produksjon av Brechts ”Die Massnahme” som hadde premiere under  Festspillene i Bergen. Dette var et stort scenemusikalsk verk og det var i samarbeid med bl.a. Divisjonsmusikken i Bergen, solister og et kor på over femti sanger. Et gigantisk prosjekt som skulle gjennomføres med et svært lavt budsjett. Det er klart at om du skal arbeide med så store prosjekter med med så lite ressurser som vi hadde, så må det få konsekvenser. Vi fikk enorm oppmerksomhet, mye presse og det ble en kjempesuksess! Men vi var så utslitte etter festspillene at vi takket nei da forespørselen kom for oppføring under Festspillene i Berlin (samme høst). Vi greide rett og slett ikke å stable oss på beina på så kort tid. Men vi fikk heldigvis enda en henvendelse fra festspillene i Salzburg og spilte der i 2008. I slike situasjoner lærer man å bli en god produsent.

Tor Christian oppfordrer publikum til også å tenke poetisk i forhold til arbeidet de gjør, og jeg har derfor laget et stuntpoetisk innspill fra forestillingen Highway Hypnosis jeg så:

Blå vinger blafrer forbi – en to tre lyktestolper
Mumling man bare så vidt kan registrere – den trygge følelsen av å flyte med i noe
være en del av noe større i en liten firkant

Hjemmeside

Facebook

Skrevet av Camilla Svingen

Månedens profil: Jorunn Lullau

Teaterdrømmen har alltid vært levende hos meg. Siden jeg kunne stå oppreist har jeg stått for forestillinger og opplesninger i de fleste sammenhenger. Jeg ble også sterkt inspirert av Stiklestadspelet i min barndom, og levde meg inn i handlingen der fra jeg var ganske liten. Jeg vokste jo opp i nabokommunen til Verdal, Levanger, og var en flittig publikummer på spelet. Heldig vis fikk jeg mulighet til å delta som amatørskuespiller og danser i spelet i 7 år i min ungdom, noe som virkelig tente teaterdrømmen hos meg. At den skulle bli virkelighet var derimot ganske tilfeldig; at jeg stod der, arbeidsledig i Oslo, på utkikk etter veien videre, da Riksteatret utlyste audition for sin 3 årige utdannelse for dukkespillere. Dette har de gjort tre ganger i historien! Jeg gjennomførte to dagers audition og ble tildelt plass på skolen, med Anne Gullestad som sjef! (Agnethe G. Haaland sin mor)

Rock ́n Holberg. Bergen Byspill. 2004.

Så ville tilfeldighetene og Anne Gullestad det slik at jeg flyttet til Bergen og begynte på Hordaland Teater. Her hadde vi en fantastisk tid som elever. Vi var 4 stk. Ragnhild Gudbrandsen, Simon Andersen, Siv Øvsthus (sykehusklovn) og meg. Vi reiste land og strand rundt med teaterbåten Innvik, og vekslet mellom undervisning og turné. Etter skolen jobbet jeg to år for Riksteatret, før jeg valgte å slå meg ned i Bergen sammen med min kjære.

Fram til 2003 hadde jeg mange engasjement for Hordaland Teater, og turnerte hele fylket på kryss og tvers med barne- og ungdomsteater. I 2003 kom jeg i kontakt med Bergen Byspill, og gikk inn i gruppen som både skuespiller og daglig leder. I 10 fantastiske år jobbet jeg med store og små oppdrag og forestillinger med Bergen Byspill. Solvei Stoutlands bakgrunn fra Jaques Leqoc var utgangpunktet for spillestilen vi brukte, og vi utviklet og jobbet med en mengde forskjellig prosjekt, gateteater, vandreteater, historiske oppsetninger, stunts, jubileumsforestillinger og underholdning til ulike grupperinger. Spesielt markerte vi oss på bryggen som en levende formidler av hanseatenes historie. I denne perioden jobbet vi med fysisk teater og vanlig skuespillerbasert teater. I 2012 fant jeg det naturlig å gå videre, og ønsket igjen å fordype meg i dukketeater/figurteater. Da traff jeg Jan Holden og Steinar Thorsen, som også var på leting etter nye samarbeidsmuligheter, og vi startet Kompani13.

Kompani13 har nå eksistert siden 2013, og har produsert 5 forestillinger som vi er stolte av. Vi liker å kombinere politiske standpunkt og teater, selv for de aller minste. I 2014 hadde vi stor suksess med Potetens Parademarsj, som tok for seg diskriminering knyttet til feiringen av grunnloven. I 2016 satte vi de norske verdier på dagsorden gjennom forestillingen Peer Gynt – God ́s Choice. Det er en teaterforestilling som problematiserer moderne menneskers verdier og spesielt hva som er de norske verdiene. Er det noe som kan kalles norske verdier? Med bakgrunn i Ibsens Peer Gynt og sett i lys av vår tids flyktningeproblemer ser vi på om den offentlige debatten, den retorikk og ordbruk som brukes, påvirker og omformer våre syn på samfunnet, altså vårt verdisyn. Peer Gynt er både norsk kulturarv og aktuell som utgangspunkt for diskusjonen om menneskers ansvar overfor hverandre. Å være seg selv eller seg selv nok.

Peer Gynt – God ́s Choice. Kompani13. 2017.

I tillegg til å jobbe som skuespiller, underviser jeg enkelte grupper, både barn og voksne. Det er kjekt, og setter det man driver med i perspektiv. Å bo i kulturbyen Bergen er et stort privilegie. Byen er engasjert og villig til å støtte kulturlivet og bidra til at det er mulig å ha en base som frilanskunstner her. Cornerteateret er et fantastisk tilskudd til det frie miljøet, som har blitt et samlingssted, et sted for faglig utveksling og et sted som gir forutsigbarhet for oss som skal lage forestillinger. Uten Cornerteateret vet jeg ikke hvor vi vill stått i dag som frie kunstnere!Øvingsforholdene har tidligere vært vanskelige, spillearenaer umulig å oppdrive og det faglige miljøet var svært spredt. Nå kan vi samle oss om dette flotte huset.

Teateret og formidling til både barn og voksne er mitt hovedprosjekt, og er en uutømmelig mulighet til å fornye seg gang på gang, og finne nye innfallsvinkler til å forstå samfunnet og tiden vi lever i. Historien er viktig for meg, for den har formet oss, og ved å forstå den forstår vi hvor vi står i dag. Jeg er fremdeles ung, sier jeg til meg selv. Jeg vil lære og utforske fremdeles, det står haugevis med prosjekter i kø som jeg har lyst til å realisere. Så framtid, bare kom…..

www.kompani13.no

Månedens profil: Hjørdis M. Steinsvik

Så lenge jeg kan huske, har jeg elsket å organisere og drive med prosjekter. Fra jeg laget skole (ja, med leksebøker og det hele) for naboungene, rigget opp postkontor på barnerommet til jeg ble med i komiteer, styret i klubber og foreninger, tillitsvalgt og så videre. En gang på vei ut døren til barnehagens foreldremøte fikk jeg beskjed av min daværende samboer å sitte på hendene mine så jeg ikke pådro meg noen verv. To barn og mange år senere er jeg bedre på å organisere for andre enn meg selv, men like engasjert.

Etter videregående var jeg som så mange ikke sikker på hva jeg skulle gjøre, så jeg tok meg noen år på universitetet der jeg fikk med meg en cand.mag-grad i antropologi, psykologi og filosofi. At jeg så bestemte meg for å studere fysioterapi, virket kanskje rart på mange, men for meg var det helt naturlig. Jeg spilte basket og var glad i idrett og bevegelse, men først og fremst interesserte jeg meg for mennesker. Jeg ble også en fysioterapeut som var like interessert i pasientens sinn som kropp (og jeg spør meg fremdeles om det egentlig finnes noe slikt skille). Jeg jobbet i mer enn ti år i Turn og Idrettsforeningen Viking. Det var det perfekte sted for meg – en bedrift i vekst der mulighetene stod åpne og min oppgave var å bygge opp og drive et fysioterapitilbud. Veien var spennende, og til tider bratt og kronglete. Jeg lærte mye om markedsføring, administrasjon og samarbeidsprosjekter. Det er ganske artig å se tilbake på de første plakatene jeg laget – kreativiteten var det hvertfall ingenting å si på. Etter hvert ble vi flere fysioterapeuter og tilbudet vårt vokste. Til slutt måtte vi utvide med et ekstra behandlingsrom, og jeg tegnet vår nye avdeling på IKEA Homeplanner ?.

I tillegg til å være avdelingsleder på fysioterapiavdelingen, var jeg også en del av en stadig voksende administrasjon (treningssenter og idrettsforening) og hadde i perioder ansvar for markedsføring, gruppetreningstilbud, resepsjon og ulike idrettsprosjekter. Jeg innså i løpet av disse årene at jeg var en person med sans for prosjekter – at jeg stadig søker nye utfordringer. Hadde ikke TIF Viking vært så variert og takhøyden for å komme med nye idéer så stor, hadde jeg nok ikke blitt der så lenge som jeg gjorde.

Hvordan havnet så en fysioterapeut i kulturbransjen? Det startet da Fyllingsdalskoret, som jeg sang i, satte opp en stor konsert på gamle Forum Kino. Som leder i planleggingskomiteen jobbet jeg tett samme med innleid regissør Jørn Lavoll. Jeg var også solist på konserten og var så heldig å få veiledning av Bodil Lunde Rørtveit i metoden Komplett Sangteknikk. Jørn og Bodil utgjør komponistduoen SAGN og spurte om jeg ville være produsent på et prosjekt de hadde lyst å gjennomføre; Kryptkonsert i ruinene av den gamle erkebispegården under Nykirken på Nordnes. Rundt samme tid ringte regissør Vibeke Flesland Havre og lurte på om jeg kunne tenke meg å være produksjonsassistent på det nye prosjektet «Folkets festspillscene» og jeg bestemte meg for å søke på PROProdusenten-programmet som Proscen hadde utlyst. Der fikk jeg kyndig veiledning av Gunn Hernes og inngikk et videre samarbeid med Vibeke Havre. I tillegg tok jeg kontakt med Kompani13 som ønsket seg en produsent. Så var jeg i gang og siden rullet ballen videre og etter et års tid sa jeg opp jobben min som fysioterapeut. Mange sa jeg var sprø, men jeg tenkte det skulle gå bra.

Foreløpig har det gått veldig bra. Jeg har blitt kjent med mange mennesker og fått mange spennende oppdrag. Jeg er produsent i Vibeke Flesland Havre sitt kompani VFH-produksjoner som turnerer med barneforestilingen Klovneskrekk og har tatt over prosjektet Folkets festspillescene som nå heter Bergen Borgerscene og har premiere på ny forestilling på DNS i oktober. Jeg er tilknyttet Kompani13 som av og til glemmer at de har en produsent fordi de er så erfarne på å gjøre det meste selv. Jeg jobber også fast med Bodil Lunde Rørtveit, sanger og komponist, og for tiden er det konsertforestillingen Sustain som står i fokus hos oss. Denne våren var ekstra spennende med både Sustain som premierte under Festspillene og Eva Pfitzenmaier sin sceniske konsert ord/word/Wort & land/land/Land på Bergen Kjøtt.

Jeg tok studiet «Bedriftsforståelse og forretningsutvikling for kulturnæringen» på Høgskolen i Bergen i 2015 og har i år meldt meg opp i «Produksjon for scenekunst» ved NTNU. I fjor fikk jeg kommunens etableringsstipend og begynte å leie kontorplass på Cornerteateret. Det er utrolig fint å sitte der, i et så spennende hus midt i hjertet av det frie scenekunstfeltet, og å samarbeide tett med Proscen. Det er gull verdt å ha produsentkollegaer å dele både vannkoker, skriver og utfordringer med. Og det er faktisk proseccolunsj nesten hver fredag. Lite visste jeg at kulturlivet var så glamourøst!

Spøk til side. Jeg tenker at kultur og idrett har mange fellestrekk når det gjelder organisering, form og frivillige krefter. Jeg oppdaget ganske snart at mine erfaringer innen prosjektledelse, markedsføring og organisering kom til stor nytte i arbeidet som produsent. Noen ganger kan det være nyttig å se ting utenfra, og å komme fra et helt annet felt. En av de største utfordringene med å jobbe som produsent er nettopp å definere rollen sin. «Bruker» man en produsent eller jobber man sammen med en produsent om et prosjekt? Jeg har foreløpig kommet fram til at det jeg trives best med er å delta fra starten av. Å delta i å skape prosjektet og sette rammene sammen med kunstneren, i et samarbeid der vi begge bidrar med vår kompetanse. Min styrke er å sette rammer, være realistisk, se muligheter og tenke fremover, men jeg er også en god sparringspartner som kan komme med kreative innspill. Å se et prosjekt en har søkt om penger til og vært med å utvikle ta form er en fantastisk følelse, også for en produsent.

Nå gleder jeg meg til enda flere nye utfordringer!

Her finner du meg:
Nettsiden Prodis
Facebook
Instagram

Månedens profil: Eva Pfitzenmaier

Jeg er født og oppvokst i Sørvest-Tyskland, i den lille byen Neustadt i «Schwarzwald» (Black Forest). Ikke all verden skjedde der, så takket være foreldrene mine fikk jeg allikevel mye kulturelt påfyll i oppveksten. Vi dro ofte lengre avsted til f.eks. den nærmeste storbyen Freiburg, for å få med oss konserter, dra på teater og besøke diverse museer.

Faren min er en dedikert hobbymusiker, og spiller både piano og trommer.  Jeg har vokst opp med å høre ham spille Schubert og jazz standards, og han har aldri vært vanskelig å be. Han improviserer gjerne svært personlige tagninger av jule- og bursdagssanger i diverse anledninger (gjerne når det hverken var jul eller bursdag). Jeg begynte å spille blokkfløyte som fireåring – og rocket den i hele åtte år. Da jeg var seks år utvidet jeg instrumentparken med fiolin, og i 13-års alderen ble jeg slukt av jazzmonsteret etter å ha hørt en Best-Of plate med Billie Holiday. Hun er fortsatt en av mine største idoler som vokalist. Etterhvert ble det mye sørstats-Blues, Janis Joplin, Jimi Hendrix og Miriam Makeba, og ekko fra denne tiden kan fremdeles høres i musikken min.

«Portrett med trussel», Teaterhuset Avant Garden Trondheim, 2010 Foto: Klara Sofie Ludvigsen

Da jeg var 19 flyttet jeg til Amsterdam for å studere jazzvokal på konservatoriet. Tiden i Nederland førte til mange nyttige erfaringer innenfor vennskap, festing, kjærlighet og utvandring. Musikalsk merket jeg i løpet av studiene at jazz ikke helt var det jeg hadde vært på utkikk etter allikevel. Iallefall ikke den strenge, regelbundne og bakstreverske jazzdiva-tankegangen som rådet på skolen. Jeg brukte derfor to år etter studiene på en slags kunstnerisk selvlobotomi; jeg måtte gjøre om en del koblinger i hodet som lærerne og utdanningsinstitusjonen hadde gjort. Jeg prøvde å finne ut hva det egentlig er jeg vil uttrykke, hva slags musikk jeg vil lage, ikke hva noen andre forventer av meg. En bra ting med å studere i Amsterdam var at jeg var så heldig å komme i kontakt med noen fine og inspirerende folk som introduserte meg for scenekunst. Jeg hadde vært en del på teater, men noe slikt som samtidsdans, improvisasjon med kropp, performance – det var nytt for meg!

I flere tverrfaglige prosjekt var jeg med som vokalist og skaper, men også som (amatør) danser. Sistnevnte var vanvittig spennende, utrolig skummelt og i mitt hode – på grensen til det ulovlige. Kunne jeg gjøre noe jeg ikke hadde fire års utdannelse i? Jeg fikk smakt på mange uttrykksformer utenom lyd hvor jeg også kunne bidra og være med å skape. Alle disse lagene – for en oppdagelse!

Den beste tingen med å ha bodd i Amsterdam var nok at jeg ble kjent med mannen min, en gitarist og nordmann. Da han var ferdig med studiet bestemte vi oss for å flytte til Bergen – en by han hadde hørt så mye bra om fra kollegaer og venner – og forsøke å bygge opp en eksistens som frilansmusikere der. Vi ankom i Bergen med båt i slutten av oktober 2008. Med høststormen imot oss og sjøsyke bak oss, etter en ca. 35-timer lang flyttetur, ble selvfølgelig to likbleke “musikere fra Amsterdam” stoppet i tollen. Etter hundene hadde sniffet fra seg, var vi klare for å se hva slags kapittel vi nå hadde bladd oss inn i. Den første tiden var tøff. Kald og våt og tøff. Så ble det gradvis bedre. Bergen viste seg å være en perfekt match for blåøyde, eksperimenterende musikknerder med pågangsvilje og utforskertrang. Vi ble kjent med flere folk, bl.a. gjennom BIT Teatergarasjens fantastiske Prøverommet.

«Stål i bein og armer», januar 2014

Vi fikk nye sjanser. Stipend fra Bergen kommune føltes som et tydelig tegn på at her er vi velkomne og blir sett på som en verdifull ny ingrediens i byens esende kulturdeig. Etter noen år kjente vi flere og flere folk i miljøet og ting begynte å rulle. I 2012 startet jeg mitt soloprosjekt By The Waterhole, og har siden gitt ut to plater og turnert med det en god del.

Jeg ble kjent med danseren og koreografen Karen Eide Bøen, og vi begynte å jobbe sammen, lagde en liten film, så en liten forestilling, og etterhvert en enda større forestilling på Cornerteateret («Stål i bein og armer»). Jeg lærte hvordan man skriver søknader og hvordan man leverer selvangivelsen.

Etterhvert snuste jeg litt mer på produksjon av konserter gjennom nyMusikk Bergen (som aktiv styremedlem, produsent og etterhvert styreleder) og gjennom Borealisfestivalen (som assistent til kunstnerisk leder, programsjef og programredaktør). Da lærte jeg utrolig mye om å lede et team, tenke på alt som ingen tenker på i en produksjon, forhandling, og også hvordan man kan fylle hvert pustende minutt med arbeid og høy puls. Det tok etterhvert alt for mye krefter og fokus fra mitt kunstnerisk virke, spesielt siden man som frilanser gjerne må gjøre mye av den samme jobben i sine egne prosjekter også.

Gjennom alle de årene jeg nå har vært i Bergen har jeg fått sett og hørt utrolig mange spennende forestillinger, konserter, utstillinger og performances. Byens kulturtilbud er enormt og eksepsjonelt. Det er jeg veldig takknemlig for! Jeg har sett mye i storbyer som New York, Amsterdam, Berlin, men USF Verftet, Studio Bergen, Landmark og Østre har gitt meg like mange inspirerende opplevelser. Jo mer jeg så på scenekunst, og jo mer jeg jobbet med dansere, jo mer spennende og givende syntes jeg det var å lage noe mer enn «bare musikk». Misforstå meg rett – ønsket etter enkelhet er der også: en enkel låt, kun stemme og ett instrument – ingen visuals, ingen lydeffekter eller elektronikk, ikke noe større konsept bak. Men da må det være selve drivkraften, ikke en enkel utvei fordi jeg møter tekniske eller kompositoriske utfordringer. Jeg merker nemlig at akkurat det å mestre disse utfordringene er det som er gøy, givende og meningsfullt: når jeg til slutt sitter med et resultat, som strekker seg i vertikalen, musikk som går over i et dikt – fokuset skifter – det blir støttet av en video, som plutselig setter teksten i et helt annet lys – en bevegelse motsier eller understreker en lyd, en lydkilde avløser en annen – når det å tilsette flere kunstneriske uttrykk sprer seg ut som en vifte, og brer ut en helt ny verden med mange lag foran den som ser og hører på.

Teateretaten; «OH – som om jeg er», mai 2016

Det som er viktig for meg som skaper og utøver er å eksperimentere og improvisere, å la intuisjonen gjøre jobben. Jeg liker å jobbe med tidsbasert kunst, med timingen, med risikoen og det uperfekte som ligger i det å fremføre live – man må reagere, alt kan skje – og nerven som oppstår når man gjør dette i møte med publikum.

Med «ord/word/Wort & land/land/Land» har jeg nå for første gang fått sjansen til å lage en egen forestilling der jeg kan plassere min musikk og mine tekster i en større kontekst – skape en mer tredimensjonal uttrykksflate. Jeg kan følge en rød tråd gjennom flere medium og fortelle en historie i et annet rom, over lengre tid. Tiden blir mer flytende, og avgrenses ikke av låtenes lengde. «ord/word/Wort & land/land/Land» er en scenisk konsert der jeg tar for meg spørsmål om språk og identitet, basert på autobiografisk bakgrunn. Forhåpentligvis lykkes jeg med å ta med publikum inn i en ny og ukjent verden som de kan få noe ut av, på godt eller vondt. Om de liker det eller ikke, er utenfor min kontroll – jeg kan bare lage det som føles riktig og viktig for meg selv. Så håper jeg selvfølgelig noen tar med seg noe fra dette hjem – en reaksjon, en følelse, en farge, en smak, en idé, en ny tanke eller inspirasjon til noe de selv er opptatt av.

EVA PFITZENMAIER, Nettside

Månedens profil: Mirte Bogaer

Hva er det egentlig jeg driver med? Og hva vil jeg med dette? Hvordan vil jeg utvikle dansekunst? Hvorfor brenner jeg for dette?

Dette er spørsmål jeg stiller meg selv noen ganger, ofte i kriser der jeg møter utfordringer eller konfrontasjoner. Kriser er på denne måten viktig. De minner meg på min indre motivasjon og engasjement. I denne artikkelen vil jeg dele dette med deg som leser, for å tydeliggjøre hvorfor jeg synes scenekunst er viktig.

Etter at jeg fikk en bachelor i sosiale studier i Belgia, ble det tydelig for meg at det kjentes feil å gå inn i arbeidslivet, og at dans skulle være bare en hobby på kveldstid. Jeg bestemte meg for å kjenne etter hva det betydde å danse hver dag, og kom til Norge for å gå på folkehøyskole. Det ene tok det andre og jeg var ferdig utdannet fra Skolen for Samtidsdans (nå Høyskolen for Dansekunst) i 2014. I tiden etter det dannet det seg en spesifikk interesse i sammenhengen mellom stemmebruk og bevegelse. Jeg dro på ulike kurs og tok sangtimer på ulike steder. Samtidig utviklet jeg en praksis som fikk navnet Body Songs.

Body Songs er et soloprosjekt basert på sammenhengen mellom stemme og bevegelse, sang og dans. Kroppens spenningsforhold er avgjørende for lydteksturen. Sang skaper stemninger som lager en kontekst til bevegelsene. Jeg har en overbevisning om at kroppen inneholder mange historier som er en unik kombinasjon av erfaringer, kunnskap, refleksjoner og opplevelser. Dette lagres i kroppens minne. Jeg opplever noen ganger under en massasje eller når jeg jobber med langsomme bevegelser, at det kommer bilder eller minner som jeg ikke hadde tenkt på lenge. Disse indre bilder bruker jeg som et utgangspunkt å skape ifra. I tillegg tenker jeg noen ganger på et landskap jeg beveger meg i, et innbilt sted jeg skaper dansematerial og sang fra. Andre ganger tar jeg utgangspunkt i en konsept som for eksempel ”mine føtter har en stemme”.

Etter visninger har jeg noen ganger fått tilbakemelding at publikumet kan relatere seg personlig til det jeg fremfører. Jeg tror at dette nettopp skjer fordi at materialet tar utgangpunktet i noe som ligger nært meg selv. Så er jeg overbevist på at publikumet har det da lettere å relatere til det til seg selv på en mer opplevd eller intuitivt måte.

Body Songs ble utviklet parallelt med arbeidet som Vincent Stephen og jeg har utviklet under

navnet The Fourth Stage. Vi opprettet kompaniet i 2016 og jobbet med prosjektet All The Wave Was In A Flame, som har premiere på Østre 23. mars. The Fourth Stage skaper tverrfaglig arbeid som utfordrer og kombinerer tradisjonelle former innenfor scenekunst. Vi utforsker og utvikler metoder for samspill mellom dans, musikk og tekst. Dette prosjektet hadde en intensiv utforskende fase, og nettopp derfor tror jeg at uttrykket ble så unikt og veldig sterk i nettopp dette samarbeidet. Samtidig gir dette et grunnlag for videre utforsking av Body Songs og visa versa.

Kroppen er for meg en beholder for erfaringer, tanker, følelser, konsepter og ideer som kjennes nødvendig å dele, fordi det er da de gir mest mening. For meg er scenekunst et medium for å kunne dele. Kroppene på scenen er tilstede i samme rom som publikum. Ofte jobber jeg på mindre scener eller stedspesifikk der publikum er nært. Man kan kjenne lukten, pusten, vinden som bevegelsene fører til. Samtidig som man er i samme rom, blir man tatt med i en annen tid, en tankegang, en iscenesatt verden. Denne iscenesatte kommunikasjonen fascinerer meg, fordi det gir publikumet muligheter til å fordype, å forstørre, å fokusere, å åpne opp for nye ideer eller konsepter. Dermed kan scenekunst være en plattform dialog kan vokse ut ifra. I mindre forestillinger blir det ofte lettere å ha dialog mellom utøverne og publikum, ellers så kan dialog også oppstå mellom publikum etter en forestilling.

Det eksperimentelle scenekunstmiljøet i Bergen er ikke særlig stort og jeg kjenner derfor stort behov for å bidra med å få det til å vokse. Jeg håper at flere tverrfaglige samarbeid kan danne

et særegent bergensk uttrykk innenfor scenekunst. Det jeg har lyst å bidra med ligger i samarbeid mellom dansere og musikere, både fra klassiske bakgrunn og mer eksperimentelle miljøer. Jeg gleder meg til å være med på det som skjer i tiden som kommer!

De neste arrangementer hvor jeg er utøver i Bergen som du kan få med deg er:

PrøveRommet på KODE 4, 20. februar 2017
PrøveRommet på galleri Isotop 6. mars 2017
Menuettdanserinnen på Griegmuseum Troldhaugen 19. mars 2017
All The Wave Was In A Flame av The Fourth Stage på Østre 23. mars 2017

Mer info på:

www.mirtebogaert.com
https://vimeo.com/user29687067
http://facebook.com/thefourthstage

Månedens profil: Silje Grimstad

Foto: Johannes Andersen

 

Eg ville ein gong bli scenograf. Men eg skjønte ikkje korleis eg skulle bli det.

Eg vaks opp i ei aktiv familie på ei øy på Vestlandet der det var mykje kultur, men lite av den institusjonelle sorten. Du fekk ikkje meir underhaldning enn det du laga sjølv.

Eg var ein klassisk resurssterk ungdom. Eg grafsa til meg det eg kunne frå ballett og kommunal musikk- og kulturskule. Eg var speidarledar, starta ungdomsklubb, var danseleiar, skreiv og framført sketsjar på julefest, sat i redaksjonen på skuleavisa, song solo i TenSing, sette opp musikal og spelte hovudrolla sjølv. Ikkje så mykje fordi eg var glad i merksemd, meir fordi eg ville lage noko ilag med andre, at ting skulle skje. Kulturen heime var basert på dugnad og inkludering.

På vidaregåande vart eg for fyrste gong introdusert for profesjonelt teater. Eg hugsar ikkje om det var Riksteateret eller regionalteateret Teateret Vårt som kom med ”Fruen fra havet” på det lokale samfunnshuset.

Det var starten på slutten av mi scenekarriere.
Eg ville lage illusjonane. Eg ville ta publikum ut av eit rom og inn i eit anna.
Etter vidaregåande hadde eg to mål. Eg var lei av skule og teori, eg ville jobbe kreativt og eg ville flytte til Bergen.

Det fyrste målet var ikkje enkelt. Det einaste som likna på praktisk teaterfag låg på Austlandet eller i Utlandet, og då kunne det vere det same. Eg flytta til Bergen og håpte på det beste. I verste fall kunne eg verte lærar, som brorparten av slekta heime. Eg studerte pedagogikk og sosiologi og endra mål til handarbeidslærar på folkehøgskule.

Våren 1999 gjekk eg aleine på eit rekruteringsmøte for lysgruppa på Det Akademiske Kvarter. Eg flytta til Sydneshaugen, slutta å lese og tilbrakte all mi tid på Kvarteret. Eg lærte masse av andre som nesten ikkje kunne nokon ting sjølv. Eg fekk kjende og ukjende band opp i hendene, og måtte berre slenge meg med i valsen. Av og til kom det flinke kule lysmenn frå Oslo på besøk. Eg stal som ein ramn!

Etter kvart fekk eg spørsmål om å gjere lys på Hulen. Der fekk vi løn. Og eg kjende at det er dette eg vil gjere. Dette gjer meg lukkeleg. Men igjen, skulle eg få papir på at eg kunne dette måtte eg til Oslo.
Så eg meldte meg opp til Sosiologi Mellomfag på Universitetet i Bergen.

Same våren fekk eg jobbe i crewet i Grieghallen under Festspilla. Eg møtte ikkje opp til andre eksamenen. Eg var på rigg. Eg gadd ikkje ein gong sjekke om eg sto på den første. I fjor var det 15 årsjubileum for at kulturarbeidaren Silje Grimstad dumpa frå Universitetet.

På dette tidspunktet budde eg i Kong Oscars gate, like ved Jernbanestasjonen. Det som då heitte AVAB-CAC heldt til på Banankaien, vegg i vegg med Pastasentralen. Eg kunne gå tørrskodd frå Jernbanestasjonen, gjennon overgangen til Bystasjonen, under gjennomgangen til Vestre Stømkai og inn på lageret. Kvar tysdag gjorde eg det. Måndagar var lageret fullt av kasser og utstyr som skulle ryddast på plass etter helga, men tysdag snudde dei boka og begynte å bemanne neste veke. Eg skjønte at eg måtte vere fysisk tilstades. Ikkje mase men minne dei på at eg fans. At eg måtte sitte rundt bordet på Garage og høyre dei snakke om høgtalarar, übernerdete ræl og ting eg ikkje forstod, til dei vente seg til at eg var der. Til eg ikkje lenger var ei jente, men ein kollega.

Eg var lenge einaste kvinnelege teknikaren i byen. Der var eit par før meg, men dei forsvann før eg kom. Vi er framleis flaut få. Jenter som vil bli teknikarar vert utfordra av gamle klisjear.

Eg har aldri vore fysisk sterk eller teknisk nerd. Men etter å ha løfta nok utstyr nok dagar på rad vart eg sterk, og eg lærte meg det eg måtte for å få til det eg ville. Som ein kollega sa; ”Det som er vanskeleg å lære er teft og god smak”.

Eg vart introdusert for og inkludert i BIT Teatergaragen. Vi var ein heilt fantastisk gjeng som heldt på på golvet der den gong dei hadde eit teater. Det er eit stort tap for Bergen at det no kun er institusjonsteatera som har dagleg teknisk drift. Dei same institusjonane som rekrutterer teknisk personale og ekstra bemanning nettopp frå miljøet BIT Teatergarasjen har skapt.

Eg skjønte etter kvart at eg ikkje fekk bli med banda som spelte i Bergen på turné. At ein skulle kunne fise i fred i bussen utan at det var jenter som var der å lukta på var eit av hovudargumenta. Så då vart eg med Dagfinn Lyngbø på turné i staden.

Eg lærte meg showlys, eg lærte å turnere, eg møtte kollegaer utanbys og vart kjend med kulturhus-Noreg. Eg reiste med Kvinner på Randen, Ylvis, Salhusvinskvetten, Christine Hope, Anne Kat Hærland.

Med erfaringa vaks tiltrua og eg fekk etter kvart fleire designoppdrag. Eg vart ein del av kompaniet Winter Guests, og engasjementet i det frie teaterfeltet i Bergen auka.

Det er noko av det eg likar best med kulturbyen Bergen. At rekruteringsgrunnlaget i stor grad er fundert på talent og hardt arbeid. Det andre er at miljøet er så lite at, om folk ikkje direkte kjenner kvarandre, så kjenner ein til kvarandre. Byen er stor nok til at det er interessant å jobbe her, men likevel så liten at ein både må og får jobbe på tvers av sjangergrensene. Så og seie alle eg kjenner til har ein fot i fleire kulturelle leirar. Folk veit også at dei du jobbar med i dag vil du møte igjen rundt neste sving. Er du eit rævhol vil jobbane forsvinne gjennom det.

Bergen er, i motsetning til Oslo der teknikarar gjerne jobbar innanfor eit felt, eit oppkome av teknikarar som i bransjen vert kalla crossoverteknikarar. Det er ikkje mange faste stillingar for lysteknikarar i denne byen. Vi har eit sterkt felt av freelanceteknikarar som både kan meistre klubbkonsert, utekonsert, filharmonien i Grieghallen, opera, fjernsyn og avantgardeteater. Ein vert sendt avgarde på jobb, og det du ikkje kan det må du lære. Kollegiet vert med dette også større, og grunnlaget for diskusjonane meir interessant. Dette er grunnen til at eg aldri har flytta.

USF, Logen, Ole Bull Scene, Ricks, DNS, Grieghallen, Østre, Ekko, Borealis, Oktoberdans, Meteor, Cornerteateret, Bergen Kjøtt, Wrap. Eg kjenner alle bakrom, eg føler meg heime. Eg trur eg kan telle på ei hand dei scenene og etablerte kulturorganisasjonane i Bergen eg ikkje har jobba på eller med.

Dei siste to åra har eg teke steget, med begge beina, tilbake i musikkbransjen. Eg har vore så heldig at eg har fylgt Aurora frå starten av. Ho har stola 100% på meg, og eg kjenner at vi saman har fått ein egen teatralsk magi inn på konsertscena. Eg kan skrolle ned bildefeeden på kva festival som helst og med eit halvt auge plukke kva bilde som er våre.

Det at ho er så synleg gjer også meg veldig synleg, og det ber kalenderen min preg av. I vår har eg lysdesign på Christine Hope si nye forestilling; ”Hope, skulder, kne og tå” på Ole Bull Scene, ”Eg ringer mine brør” på Hordaland Teater, nypremiere med Vibeke Flesland si trapesforestilling for barn; ”Klovneskrekk” på Cornerteateret, ”Sustain” som skal opp under Festspilla, også på ”Cornerteateret”, ”Fall” ei danseforestilling som er ein del av ”Munchmuseet i bevegelse” i Oslo og bestillingsverk til årets Vossajazz av og med Susanna Wallumrød.

Eg meiner sjølv at det eg har av teft og god smak, kombinert med opparbeida teknisk kompetanse og erfaring på tvers av sjangrar har blitt min styrke. Eg likar å tjuvlåne estetikk  og teknikkar frå teater, musikk, dans, show, rote det i hop og lage lys som utfordrar reglane for korleis ting ”skal” sjå ut.

Det eg likar best i verda er å jobbe saman med andre kreative sjeler og lage noko som er større en oss sjølve.

Siljelys.com

Månedens profil: Thorolf Thuestad

Jeg kommer fra Haugesund og da det nærmet seg tid for å begynne på videregående utviklet jeg et alders-riktig ønske om å skille meg litt ut, og begynte på musikklinja ved Skeisvang videregående skole. Det viste seg å være et godt valg.

Der var jeg heldig å komme i kontakt med det avantgardistiske musikkmiljøet som mot alle odds eksisterte i Haugesund. Dette var et små-sint opprør mot det kjedsomt snevre og man hadde jo den fantastiske Spontanfestivalen som en hissig kvise på glattheten av filmfestivalen og Sildajazzen. Jeg spilte synth i flere konstellasjoner som drev med strukturert improvisasjon og lenge var ambisjonen å bli utøvende musiker på et annet instrument, og gudene skal vite at det ikke sto på mengden av tid jeg øvde, men kvaliteten på den øvingen var nok så som så. Etter en noe brokete start på studietiden, hvor jeg var innom musikkvitenskap på universitetet, og hadde et fint avbrudd som sivilarbeider ved Bergen Filharmoniske Orkester endte jeg opp med studier i musikkteknologi og komposisjon i Nederland og USA. Ferdigstudert brukte jeg mine siste 1500 kroner på å reise hjem til Bergen igjen.

Med venner og deres sofaer’s hjelp slo jeg meg opp som sidemann i Bergen Flytningsbyrå og ved hjelp av Bergen Senter for Elektronisk Kunst kom jeg etterhvert i kontakt med kunst, musikk og scenekunstfeltet i Bergen.

EN dag var det krise på en festival nede på Landmark, kan det ha vært Trollofonfestivalen? Uansett så var lydtekniker blitt syk, de ville ha tak i en med erfaring fra elektronisk musikk, kunne jeg ta på meg jobben? «Det kan man jo gjøre» tenkte jeg. Jeg hadde vært så vidt innom konsert-lyd i studietiden, men det er nok riktig å si at min praktiske erfaring fra feltet var manglende. Men krise er krise, det var bare å krumme halsen.

Landmark på den tiden hadde stramme rammer og høye ambisjoner. Det var et svært aktivt miljø rundt Landmark og jeg ble en slags ”huslydtekniker” og var med på mange fine, og noen mindre fine arrangementer med konsepter som Fredriks Wonderful Evening (med Fredrik Saraoera), Trollofon, Pilota, Indieaften, Hot Hot Hot og et utall andre. Dette ble gjort for det meste med engasjement som drivstoff. Jeg husker en dag Fredrik endelig hadde klart å få inn noen kroner i støtte sa: «Neste Wonderful Evening får du betalt!»

Samtidig med dette arbeidet jeg med flere komponister for å realisere elektroakustiske aspekter med nyskrevne verk. Live sampling, lyd prosessering og den slags. Ofte i form av å utvikle spesialtilpasset programvare og gjennom lyddesign.

I denne tiden fikk jeg også en telefon fra en teatergruppe i Bergen som heter Transiteatret og ble selvfølgelig med som lyddesigner på en av deres tidlige produksjoner. Produksjonen het «Maybe its too Nice» – det ble mange flere! Det ble da klart for meg at de transmediale mulighetene som er unike for scenekunst kom til å bli veldig viktig for meg.

Så er det vel gjerne slik med en frilans-karriere innen kunst og kulturfeltet at et prosjekt leder til et nytt. Jeg begynte å få bestillinger som komponist, og etterhvert ble det også filmmusikk og lyddesign for film, tekniske løsninger for utstillinger av forskjellig art og så videre og så videre.

Jeg har også fått tilbrakt en del år med Verdensteatret som (i likhet med alle som har vært innom der) har vært svært formative for meg som kunstner.

Hvordan har dette vært så langt? Først og fremst har det vært ekstremt variert. Med aktivitet innen mange forskjellige kunstfelt, og ikke minst med stor variasjon i skala, fra svært små produksjoner i det frie feltet, til hovedscene ved de store institusjonene. Mye reising har jeg også fått vært med på. Det har til tider vært ekstremt slitsomt (om det er viktig for en, så er det jo gjerne det), spesielt i starten av denne løpebanen, mindre etter som årene går og erfaringen vokser.

Og hvor er jeg i dag? Jo frilanstilværelsen fortsetter, og nå som dens varighet i mange år har måttet telles med to sifre, er det på mange måter mindre og mindre igjen av det som var vanskelig (alle som jobber med scenekunst vet jo at det kan være vanskelig) og mer og mer av det som er fint.

Siden jeg etablerte meg i Bergen har jeg hatt privilegiet å arbeide med en lang rekke fantastiske kunstnere i større og mindre prosjektet i inn og utland, og har vært heldig å bo og arbeide i et land og en kommune som gjennom sin dedikerte kultursatssatsing har gjort det mulig for meg å gjøre dette profesjonelt.

Men man kan ikke tilbringe hele livet som en kunstens leiesoldat. Det er noe med at tidspresset som de fleste scenekunstproduksjoner skapes under gjør at det å hoppe i fallskjerm inn i den ene produksjonen etter den andre ikke gir tid til bakenforliggende refleksjon over hva man faktisk driver med. I dag er kunstnerkollektivet Kollisjonsindeks som jeg driver sammen med Roar Sletteland og musikkteaterkompaniet Neither Nor som jeg leder sammen med Alwynne Pritchard

langsiktige pågående prosjekter som initierer produksjoner som står på stabilt fundamentert tankegods. I Neither Nor har vi også et langsiktig og fruktbart samarbeid med det franske kompaniet Scènes Thèâtre Cinèma som utvider arbeidsfeltet til Neither Nor. Her kommer det flere prosjekter!

Et av de mest spennende aspektene med et slik omflakkende arbeidsliv er å bli eksponert for forskjellige tilnærminger kunstnere har til den skapende prosessen, både innholdsmessig og ikke minst hvordan arbeidet organiseres. Om man sitter ved bålet i flere kunstleire opplever man at prioriteringer varierer og de varierer kanskje mest i scenerommet. Scenekunstnere er jo gjerne folk som vil mye og i en scenekunstproduksjon samles flere viljesterke mennesker i et rom flere uker under høyt press for å skape noe de alle føler de har eierskap i.

Det er en fellesnevner at det i scenekunst for det aller meste er snakk om kollektive prosesser, hvor det endelige resultatet er en mikstur av det menneskene som deltar bringer med seg av ambisjoner, initiativer og ferdigheter. Akkurat dette kollektive aspektet er for meg både den største gleden og den største utfordringen med å være scenekunstarbeider, både som prosjektleder og som bidragsyter til prosjekter initiert av andre. Det handler om å jobbe for å se helheten i prosjektet man jobber med og , om nødvendig, klare å gi slipp på egne ambisjoner man selv måtte ha om prosjektet.

Et kollektivt scenekunstprosjekt har alltid en viss grad av improvisasjon i den forstand at uansett hvor gjennomregissert og planlagt et stykke er så må man på et eller annet tidspunkt tilpasse seg rammer som infrastruktur, ferdigheter, økonomi eller tid, og ikke minst utøverne. En del av de prosjektene jeg har vært med på har vært sterkt styrt i forhold til innhold, mens i andre har vi heller jobbet med å være tilgjengelig for den retning materialet ønsker å gå. Da blir arbeidsmetoden på mange måter å samle sammen det materialet som presenterer seg etter som prosessen skrider frem. Den mentale tilnærmingen i førstnevnte er å skape materiale for å oppfylle et innholdsmessig krav for å fortelle en historie, og på den andre siden prøve å la materialet fortelle selv hvor det ønsker å gå og hva det ønsker å bli til.

Jeg startet med eksperimentell musikk, min utdannelse er i stor grad musikk og musikk vil alltid være tilstede i prosjektene jeg deltar i. Kompositoriske strategier er fundamentalt for meg i alt jeg gjør, også om jeg jobber med materiale som ikke nødvendigvis har noe med lyd/musikk å gjøre. For meg handler det om spenningskurver, hvordan materiale kan organiseres i tid, nær sagt uavhengig av hva materialet faktisk består av. På den andre siden, om jeg jobber med materiale som betegnes som «abstrakt» kan jeg søke å bruke narrative strukturer for å organisere slikt materiale i tid selv om materialet er non-verbalt. Jeg liker å tenke at det er mange år i prosjekter hvor tekst har vært sentralt som har smittet litt av.

Jeg har som sagt, i kraft av frilanstilværelsen vært heldig å få jobbe med mange kunstformer. Scenekunsten har likevel noen unike egenskaper. Den er så vid og åpen, den kan ta imot det meste av det man vil gi. Man kan lage en performativ installasjon uten aktører, man kan lage et musikkverk uten lyd. Man kan spille i en Black Box eller en skog. Samtidig er den ganske streng, den krever at du har en skikkelig intensjon med det du holder på med.

I denne strenge åpenheten har jeg har fått jobbet med produksjoner hvor historiefortelling er det bærende element, hvor politiske utsagn er viktig, eller hvor form og estetisk materiale er bærende. Det er det tverrestetiske aspektet som griper meg mest, smeltedigelen av forskjellige menneskers kompetanser og estetiske preferanser.

I mine egne prosjekter handler dette om å skape et eget internt univers med egne regler. Arbeidet illustrerer seg selv, mening kan skapes ut fra premisser som tilhører verket, ikke den verden vi tilhører utenfor scenerommet.