Månedens profil: Jan Holden

”Å være nok i kraft av seg selv”… alt er i bevegelse.

Jan Holden fikk ”Corner-bolten” ved julebordet 2017. Og ikke helt uventet. Jan gjør mye for mange og har lite fridager i løpet av et år. Etter å ha spurt Jan om å lage et intervju med han i lang tid gikk han med på det etter at han kanskje skjønte at han betydde noe for veldig mange og spesielt har han gitt mye av seg selv til Cornerteateret. Cornerbolten, som er delt ut en gang tidligere, var en måte å vise han takknemlighet på vegne av det frie scenekunstfeltet og hele huset på Cornerteateret.

Vi møttes i Tivoli hvor han satte seg rolig ned og begynte å fortelle…
Jan er født i Norge, men vokste opp i Twickenham, nordvest i London. Hans far arbeidet i filmbransjen og hans mor gikk på skøyter når hun var ung og nå i pensjonist tilværelsen underviser hun barn på isen. Jan`s far arbeidet med alt mulig innenfor film og for de store filmselskapene, blant andre med regisør Stanley Kubrick. En altmulig-mann med ansvar for alt fra rekvisitter, set-design, kamera og alt arbeid som krevdes rundt en filmproduksjon. Det var litt andre tider den gangen.
Ikke så ulikt Jan tenkte jeg…

Fra Twickenham til Gjøvik
Jan forteller videre at skolene i England var mye mer opptatt av de estetiske fagene og de hadde mye maling, tegning, musikk og teater på 70 tallet. Han forteller at han var alltid frempå når man skulle spille teater og han fikk alltid de rollene han hadde lyst på.

Så skilte Jan`s foreldre lag og han flyttet tilbake til Norge som 13 åring sammen med sine 3 søsken og sin mor. Uten at Jan har noe sterkt forhold til sin far i dag så aner vi at hans kreativitet og hjerte for kunst og kultur kanskje kommer fra faren.

Da Jan kom til Norge i 1979 ble han ”gærningen som ikke kunne språket” og fikk egentlig litt kultursjokk da han første skoledag, uten skole uniform, syntes de andre elevene var veldig respektløse som kalte læreren ved fornavn og avbrøt setningene til andre. ”Det ble en stor omstilling for meg – og teater ble min redning etterhvert” sier Jan.

Jan forteller om en streng skole i England, men også om den britiske høfligheten. Den har han med seg enda – og legger mye vekt i å vise respekt for andre. Han likte aldri skolen i Norge og falt veldig raskt av. I England elsket han skolen med alle de kreative valgene han kunne ta.

Jan forteller om en ungdomstid hvor han lette etter mening i hverdagen, men hvor han fant en teatergruppe i Gjøvik som 15 åring som han knyttet seg sterkt til. Han beskriver hverdagen hvor han skulket videregående for å arbeide med denne teatergruppen som tok han hjertelig imot og ga han opplæring og tillitt. Her arbeidet han med å snekre og bygge kulisser, vaske lyskastere, skru og holde orden på utstyret, leke med lysbordet. Han hadde funnet noe som gjorde han veldig dedikert. Han hadde funnet sin plass.

«Jeg er et dedikert menneske” beskriver Jan. Og dette kan vi andre kjenne igjen.
Så fikk han en vikarjobb på et kulturkontor i Toten. Da ble han kjent med den byråkratiske siden av kultursektoren samtidig som han arbeidet mye med gateteater, håndball VM, reiste på turnè med små farser og var involvert i flere barneteatergrupper. Her fikk han rollen som instruktør og tekniker. Han fikk vikar timer på en steinerskole som engelsklærer som spesial lærer for barn med lese og skrive vansker. Når han ikke hadde jobb tok han like godt å pusset opp hjemme hos folk! OL på Lillehammer ble en markør for arbeidet i teaterfeltet for Jan. Her ble det 19 timers arbeidsdager og hele 56 forestillinger på 10 dager. Det var klart at dette var gøy! Vi var mobile og kjørte rundt i minibuss med en 6 kilos mobil telefon med 1,5 meter høy antenne. Dette ble et gjestespill i Monte Blanche i Frankrike.

Han søkte seg inn på teaterhøyskolen og kom ikke inn.  Heldigvis mener han fordi han egentlig har likt å bli spesialist på helheten. Men det var klart at Gjøvik ga ikke nok utviklingsmuligheter. Han ønsket å gå de veiene som åpenbarte seg for han. Dette ledet han til Bergen da en bekjent sa: ”Jeg leter etter en person til å hjelpe meg i barnehagen”. Så sa Jan ”Ja, dette her det skal gå bra”.

Jan kom til Bergen
Sånn ble han også kjent med teatermiljøet i Bergen og så mye teater de kommende årene. Han forteller at det tok litt tid å bli kjent med folk i Bergen, også fordi han selv ikke beskriver seg som en det er lett å bli kjent med. Dette var tiden (1994-1995) da det begynte å virkelig ulme i Bergen på teaterfronten. På samme tid traff han Solveig og Bergen Byspill som han arbeidet sammen med fram til 2001. Jan fikk en sønn, Julian, som nå er blitt 22 og som betyr mye for han!

I samme periode traff han Jack Markussen. For begge klaffet kjemien og det lange og gode samarbeidet startet hvor de utfylte hverandre. Jan beskriver Jack med varme ord, og beskriver han blant annet som en finmotorisert multikunstner. Dukkenikkernes teaterverksted ble hans andre hjem hvor det også vokste fram et miljø som han regner som sine nærmeste venner i dag. En av de store suksessene var ”Rottefangeren fra Hameln” 1996.

Så dro Jack fra Bergen i 2012. Nødvendigheten av endring førte Jack til Stamsund hvor han stort sett har sluttet å arbeide med teater. Det var som å miste en kjempegod venn, støttebjelke og kollega beskriver Jan, selv om de har kontakt fremdeles. Det var som et kjempetap for han og teater Bergen.

Jan arbeidet selvfølgelig videre og hadde alltid arbeid gjennom frigrupper, egne produksjoner, Vestlandske Teatersenter, Hordaland Teater, DNS, Nordland Teater, Figurteateret i Nordland og andre. Jan og Marte Synnevåg driftet verkstedet i påvente av at kanskje Jack kom tilbake. Men det gjorde han ikke. Da Jack la ned Dukkenikkerne tok Jan og Marte over og drifter verkstedet i dag med driftsmidler fra Bergen kommune, nå under navnet Dukketeaterverkstedet med Gabrielle Barth og Monika Solheim i styret. Et knutepunkt for dukkemaking, sying av kostymer, et finverksted og et sted hvor man løser praktiske utfordringer på og rundt en produksjon. Samt en arena der alle kan komme og få hjelp og bistand til det de trenger, eller bare ta en kaffekopp.

Den vanskelige tiden 
Jan snakker åpent om tiden som kom hvor han mistet troen på seg selv og arbeidet han gjorde. Det ble vanskelig å se meningen og ble sterkt selvkritisk, selv om han har alltid vært det. Han forteller med en stoisk ro hvordan han måtte få hjelp av både psykolog og hvor han gikk inn i en tung tid med sykemelding, som han aldri har hatt før eller siden.

Tiden som kom gikk ut på å arbeide seg igjennom utfordringene, tankene og depresjonen. Han klarte ikke å tenke positivt og forklarer at dess mer positiv andre var dess verre ble hans tanker. Det ble veldig vanskelig å finne ut hvordan man taklet utfordringene.

Jan møtte buddhismen, Nichiren Daishonins buddhisme gjennom SGI Norge. Og det ble hans ryggrad og integritet. Buddhismens filosofier er noe han i dag lever etter, men som alltid har levd i han.  Å akseptere andre selv om man ikke er enig, å akseptere de valg vi gjør og de virkningene de forårsaker – og stå for de valgene – akseptere alt som kommer. Ikke naivt, men at man kommer til å møte utfordringer, for de er selvskapt.

Jan er et tilgivende menneske. Mange følelser er i sving hele tiden og mye har skjedd fordi han selv har tatt valg. Står man i de valgene – kan det gi en positiv utvikling.
I møtet med Buddhismen ble livet mye bedre og tydeligere. Han åpnet seg og lærte å mestre det som var tungt. Og et ordtak som kom til å bety mye for hvordan han arbeider i dag: Å være nok i kraft av seg selv! Å gjøre om gift til medisin.

Tiden som kom gikk ut på å arbeide seg igjennom utfordringene, tankene og depresjonen. Han klarte ikke å tenke positivt og forklarer at dess mer positiv andre var dess verre ble hans tanker. Det ble veldig vanskelig å finne ut hvordan man taklet utfordringene.

Jan møtte buddhismen, Nichiren Daishonins buddhisme gjennom SGI Norge. Og det ble hans ryggrad og integritet. Buddhismens filosofier er noe han i dag lever etter, men som alltid har levd i han.  Å akseptere andre selv om man ikke er enig, å akseptere de valg vi gjør og de virkningene de forårsaker – og stå for de valgene – akseptere alt som kommer. Ikke naivt, men at man kommer til å møte utfordringer, for de er selvskapt.

Jan er et tilgivende menneske. Mange følelser er i sving hele tiden og mye har skjedd fordi han selv har tatt valg. Står man i de valgene – kan det gi en positiv utvikling.
I møtet med Buddhismen ble livet mye bedre og tydeligere. Han åpnet seg og lærte å mestre det som var tungt. Og et ordtak som kom til å bety mye for hvordan han arbeider i dag: Å være nok i kraft av seg selv! Å gjøre om gift til medisin. 

Veien videre:
Så kom tiden hvor jeg ble tatt opp i Skuespiller- og Danseralliansen. Siden jeg ikke hadde formell utdannelse tenkte jeg at jeg ikke fikk jobben. Men på turné begynte han å legge inn og samle erfaring fra lang tid tilbake. Så ble jeg ansatt som 1 av 10 skuespillere i Norge! Utrolig tenkte han, en boost i selvtilitten. Nå begynte ting å løse seg for Jan. Han gikk også inn i et samarbeid med Jorunn Lullau og Steinar Thorsen med Kompani 13 som frembringer nye forestillinger jevnlig.Tradisjoner som Jan har vært med å skape er noe han verdsetter stort i dag som blant annet Dukkenikkernes Juleevangeliet som har gått siden 1999, Familiedagen på Siljustøl, Julens magi!

Hva gleder du deg til:
Kjell Hammerø har skrevet et filmmanus, som jeg skal være med i forteller Jan. Det blir innspilling denne sommeren og skal bli en skrekk/thrillerfilm som har sin premiere i 2019. Her har Jan en av hovedrollene. Han elsker å arbeide på film set. Der gjør alle en fantastisk jobb og det er veldig inspirerende å oppleve. I tillegg så gleder han seg til å få mer tid til å dykke under havet, han er lidenskapelig opptatt av vektløsheten han opplever under havets overflate. Ellers gleder jeg meg til alt som kommer av gleder og overraskelser, jeg ønsker meg nemlig et godt og lykkelig liv. Jeg gleder meg også til å kunne jobbe mer med å sette lys på forestillinger, det er noe magisk som skjer når en kan lage stemninger med lysene.

Jan`s drømmer:
Han kommer aldri til å slutte å arbeide. Han ønsker også å glede flest mulig. Egenproduserte ting er ikke Jan`s greie, men han arbeider mye med andre. Å hjelpe andre er alltid en drøm. Musikaljentene imponerte meg med sin iver når de presenterte sitt prosjekt, Julens magi,  for 5 år siden og å kunne få være med på å påvirke deres holdninger til kultur, hverandre og samarbeid har vært magisk. Han forteller også om et eget prosjekt han ønsker å gjennomføre som han kaller ”13 bilder om døden”. Mye er enda råutkast, men han vet akkurat hvordan det skal se ut og det skal bli en rørende, poetisk, morsom og filosofisk sak.
Jan gjør jo mye med Kompani13 og mange andre samarbeid også. Jeg er veldig heldig som har blitt tatt inn i varmen av Festspillene på Siljustøl. Kunstnerisk tilrettelegging

Kjempegøy – temaet er fugler i år. Det var nesten 2000 mennesker der i fjor! Og det er en sann glede å se 2000 mennesker vandre rundt i området der de smiler fra øre til øre.

Jan forteller hvorfor han tror han fikk Cornerbolten…
Tror ikke det er så mange som vet hva CornerBolten er, men.
Jeg gjør jo mye på Cornerteateret og er selvfølgelig glad for det. Jeg er en omgjengelig fyr som prøver å løse problemer istedenfor å skape de. Jeg kjenner huset fordi jeg hang her når det ble satt opp. Jeg er en som tar seg tid kanskje? Alle har vi påvirkningskraft, og jeg har kanskje påvirket andre i mine møter med dem. Hvordan vi smiler til hverandre, hvordan vi møter hverandre ( det handler om respekt og ydmykhet). Å møte så mange forskjellige mennesker er en gave som jeg ville ikke vært foruten.

Hva ville du tilført scenekunstnerne i Bergen?
Jan har hatt en tanke som han mener Bergen bør være de første til å få til. Bergen, første by i Norge som har skattefritak for kunstnere som fyller en del krav i forhold til ansiennitet, erfaring og alder. En form for kulturborgerstipend! KULT om Bergen kommune kunne vært de første!

Bergen har utviklet gode kompetanse- og utviklingsarenaer som Cornerteateret, Wraphuset og Dukkenikkernes verksted. Men det er vanskelig å overleve i Bergen. Det må tilrettelegges for at scenekunstneren kan overleve her.

Til slutt vil jeg gjerne takke alle som gjør Bergen til en interessant kulturby å bo i. Alle som yter mer enn det som er forventet av de, de som har kjærlighet og lidenskap til scenekunsten.

Jan greier det fordi han har lite fridager i året og fordi…
Jan sa JA, dette her det skal gå bra 😉