Månedens profil: Arild Brakstad

Jeg venter på Arild Brakstad i foajeen på Cornerteateret. Den høye mannen med løs gange og høy latter kommer plutselig inn døren. Om du har møtt Arild Brakstad før vet man at han har evnen til å tøyse om det meste og provoserer gjerne. Helst gjennom humor! Men han har mye på hjertet og etter intervjuet sitter man igjen med et inntrykk av en person som reflekterer mye og er raus i forhold til sitt arbeid, og for fellesskapet i Bergen. Som i alt Arild gjør, så har han evnen til å se humoren i alvoret eller rett og slett, alvoret i humoren. Hans bakgrunn på utdanning er antropologi, teatervitenskap og krigen i Libanon.

Hva gjorde at du havnet i scenekunstfeltet?
Det er musikken som gjorde at jeg havnet i scenekunstmiljøet. Min første opptreden var i Arna i 1997. Før det hadde jeg egentlig bestemt meg får å selge musikkutstyret mitt – jeg skulle ta livet mitt.  Arild forteller at den mannen som skulle kjøpe musikkutstyret hans lærte han hvordan han skulle bruke utstyret. Jeg lot dermed være å selge opptaks-maskinen og beholdt livet mitt. Dette ble kanalen jeg kunne uttrykke meg gjennom. Satt oppe til 4 om natten og gikk på jobb klokken 7 på Toro. Da ble det resultater av!

Jeg hadde på dette tidspunktet ingen kontakt med scenekunstfeltet – trodde Teatergarasjen var parkeringshuset til DNS. Etterhvert begynte jeg å sette sammen biter av det som til slutt ble Svartediket. Ville lage noe storslagent! Først da Svartediket ble en del av festspill programmet til DNS i 2010 skjønte jeg at jeg hadde truffet blinken. Plutselig var jeg blitt dramatiker og debuterte med et av de mest omtalte stykkene i Bergen de siste tiårene. Men egentlig hadde jeg ikke peilingen og jeg diltet litt etter under produksjonen. Hadde det blitt satt opp i dag hadde det blitt et helvete. Arild ler høyt! Skuespillerne og alle ble jo plutselig eksperter på Black Metal – men det var jo egentlig bare jeg og Gaahl som kunne dette. Jeg skjønte at jeg hadde lite erfaring og ville lære meg mer om teater og produksjon. Så jeg begynte å hilse på folk…

Risiko er Arild`s kunst
Det finnes en kunnskap og en erfaring i scenekunstfeltet som er viktig å ta del i naturligvis. Men det er viktig å holde på sin unike tanke og ide. Dette bidrar ikke fellesskapet til.
Jeg bruker lengre tid til å komme fram til noe unikt enn tidligere. Det er så mye støy med søknader og i feltet ellers. Det er ikke lett å være kompromissløs. I dag tenker også jeg mer på praktiske ting i en produksjon og former prosjektene rundt mulighetene som finnes og ikke bare umulighetene. Men jeg er fortsatt aggressiv på dette med egenart og trekker meg fort unna hvis jeg merker at det er sukkerlake og kirkekonserter på gang.

Andre tenker kanskje form og det praktiske først – men jeg tenker heller å være meg selv så mye at det blir interessant for andre før noe annet. Når jeg våkner om morgenen så tenker jeg kun på ”risiko”. Det å tørre å ta risiko og tenke at jeg skal gjøre noe som ikke er gjort før, men samtidig være ekte å finne det menneskelige. Kun ved å anerkjenne andre får man anerkjennelse selv. Gjennom Det Sorte Gullet har jeg vist risiko ved å blottlegge meg selv. Utfordringen blir for neste forestilling å finne det risikable igjen  – ikke bare at det skal spilles, men at noe også står på spill.

Et mer ambisiøst scenekunstfelt
Scenekunstfeltet i Bergen må være mer ambisiøse og tørre å gjøre vanvittige prosjekter! Jeg merker meg at mange er mer opptatt av å forme prosjektet etter mulighetene som finnes istedenfor å forme ideen etter umulighetene.
Jeg uttrykte for eksempel på DNS at jeg hatet musikaler – til tross for at det var det jeg leverte med Svartediket. Man må hate noe som har vært for å lage noe nytt av det. Savner dette aspektet blant de unge – opprøret til det de hater. Dette mangler mye i scenekunstfeltet også. Av motstand og opprør kom punk og metal. Det er borte i dag fordi fellesskapet omfavnet det. Fellesskap dreper alltid det unike.

Jeg må inn i meg selv og se hva kan jeg kan komme med som er på tross av fellesskapet – når jeg skaper. I dag er kanskje ikke kunst nødvendigvis hva du lager – kunst er når du blir deg selv så mye at det blir interessant for andre. Alle vil ha mer av alle. Mens malerier er forbundet med materialisme og jeg tror ikke folk vil ha det mer.

Jeg har en salgsevne som jeg ser veldig mange kunstnere ikke har. Har alltid vært villig til å ta mye risiko i livet mitt. Derfor har jeg kanskje fått innpass i både næringslivet og TV. Her trenger ingen en som de selv kan være. Skal man tjene penger må man ta risiko og tenke volum. Er du bare med på èn liten ting kan du ikke klare det. Det er grunnen til at jeg involverer meg med mange fordi gjennom volum kommer livsgrunnlaget – muligheten til å leve av kunst og et liv i sann frihet.

Hva begrenser kunsten?
Arild mener at Proscen er det apparatet som skal tilrettelegge rammene for kunstneren. Men innholdet må være hensynsløst og utarbeides av kunstneren. Han mener at kunstneren har for mye fokus på rammene. Og når rammene får større betydning istedenfor innholdet da bærer vi feil av gårde. Vi må ikke bli flinkest til å lage rammene rundt noe som kanskje er et dritt-bilde. Vi må lage mer progressiv kunst som fyller de rammene byen har å tilby. Arild ler høyt og jeg skjønner at han mener det ikke helt alvorlig, men han har alltid en brodd i det han sier som henger igjen i bakhodet.

”Vi kan ikke bare legge merke til hverandre – noen må legge merke til oss også”

Ambisjoner for framtiden?
Mine ambisjoner ligger på vegne av miljøet i Bergen og ikke bare meg selv lengre. Man må kaste seg på børsen og generere verdi av det man holder på med – uansett. Nå utvikler jeg en Metal Opera om hvordan man kan overleve på planeten Mars i samarbeid med forskere fra hele verden. Mest av alt fordi jeg kan tenke så ekstreme tanker at partikkelreaktoren i Cern går varm, men også for å ligge noe viktig i arbeidet mitt. Kunst skal ha en betydning og ikke bare gi mening til seg selv.
Har blitt flinkere til å se hva som utfordrer meg! På Fringe Norway fikk jeg for eksempel sett to flotte forestillinger som satte spor i meg. Ser mer forestillinger nå enn før og vet at jeg var et elendig publikum. Ofte klappet jeg ikke. Kunstnere har godt av å bli ydmyket. Å tenke ”Åh, hvordan gjorde de det? Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før”? Å bli ydmyket på en kreativ måte. Vi kunstnere i Bergen har godt av å se at andre har gjort noe i årevis og vi har ikke engang begynt å lage kunst for verden – utenom black metal da.

For meg virker det som om at scenekunstfeltet faller i det man begynner å se østover. Kunstneren reiser til Oslo når de ønsker å bli utvannet. De reiser for fort til Oslo og for seint tilbake!
Det verste jeg hører er når kunstnere sier at de ikke trenger å tenke så mye på billettsalget fordi de fikk penger av kulturrådet. Da tenker jeg at man burde finne seg noe annet å gjøre. Det er ikke derfor man får penger, for at man skal slippe å tenke på ting. Gjennom stor kunst kommer pengene, tenker jeg. Men skal tørre å tenke så stort at det er helt vanvittig! Kunst som ikke er sinnssyk og preget av galskap er skapt av de middelmådige. All stor kunst er skapt av geniale personer og jeg kan bare håpe at jeg over tid føyer meg inn i rekken.

En kunstnerisk bartender
Jeg mener opera og Humorlabben på Vaskeriet hver tirsdag henger sammen og ikke skal skilles. Teater, backstabbing, alkoholisme, sex og sjalusi. Alt som skal til for å lage en god opera. Jeg elsker dette og fnyser av kunstnere som sitter hjemme og dikter opp historier om personer som ikke gikk overens med faren sin. Da liker jeg heller å stå der som en kunstnerisk bartender – lytter til livets sanne drama, trøste litt, før jeg snur meg å  mixer nye drinker i scenekunsten. Blander metal, opera, psykisk helse, humor, alvor, musikaler, stand up…
De som diskuterer hva som ikke er kunst og ikke, alltid har fast jobb, legger seg kl 2230 – hadde ikke en sjanse uansett. Skal man skape kunst må man ta risiko – økonomisk, mislikt, nervesammenbrudd, avslag fra kulturrådet, miste alle venner…

Mitt motto: Prøve ut ting og se om det eksploderer!