Månedens profil: Tor Christian Bleikli

 

Jeg møter Tor Christian Bleikli for et intervju i foajeen på et hotel i Bergen. Det passer jo egentlig godt med tanke på Highway Hypnosis – det siste tilskuddet av produksjoner for Transiteatret-Bergen.

Før vi går videre i samtalen om arbeidet presenterer vi Tor Christian Bleikli. Han er utdannet skuespiller fra Bergen Teaterskole -96), UiB (Teatervitenskap), og har arbeidet aktivt som skuespiller siden han var 22 år og ble tett knyttet til nye former og uttrykk gjennom mye arbeid i Berlin på 90 og 00 tallet.
Min første skuespillerjobb fikk jeg i 1995 og spilte med Frode Rasmussen og Helge Jordal på Komedieteateret og jeg var 22 år. Jeg tenkte ikke mye på hva jeg gjorde, men hadde en veldig driv.

Så traff jeg Tore Vagn Lid som studerte og arbeidet i utlandet. Han inviterte meg på en tur til Berlin i 1998 som skulle bli en skjellsettende tur for meg. Hele teater Norge hadde vel hodet et helt annet sted enn mot Tyskland og Berlin på den tiden. Den bølgen kom kanskje 10 år etterpå. Men det var på denne tiden at byen på sitt mest spennende!
Jeg var så heldig at jeg fikk med meg Volksbühne, Carstorf, Schlingensief, Barakke D og alle de spennende tingene som skjedde i byen da. Blant annet biomekanikk og Meyerhold. Jeg gikk praktisk inn på biomekanikken og tenkte på det som et treningssystem. I denne fasen oppsøkte jeg mimesenteret i Berlin hvor jeg var hvert år i flere år basert på arbeidsstipend jeg fikk. Dette ble for meg en autodidaktisk tilleggsutdanning.

Så mistet jeg etterhvert kanskje litt interessen for biomekanikkens estetikk, og det fremstod på et tidspunkt for meg mer som en fetisjisering av bevegelser – et alternativ til annen trening. Man kan nok se på arbeidet vi gjorde fra 2005 og framover at dette ikke ble et framtredende element på selvs spillet, men tenkemåten i biomekanikken er fremdeles med meg i mye.

Tor Christian mener helt klart at en 25 år gammel skuespiller er opptatt av andre ting enn en 43 år gammel skuespiller. For han har det aldri vært slik at han har tenkt ”nå skal jeg spille teater”.Engasjementet har alltid lagt i å bygge opp større og mindre prosjekter. Jeg er mer opptatt av å være en del av prosjektet enn å være opptatt av å være på scenen eller bli skrevet inn i roller.

Et eksempel her er DUB prosjektet som har vært et forsøk på utvikling av en ny genre. Da prøver man jo å oppfylle kravene til en slik genre, heller enn å realisere hver enkeltes skuespllerdrøm. Her kom vi fort fram til at det var helt nødvendig å ha med barn på scenen, og at det var disse som stod i sentrum for handlingen. Vi tenker mye konseptuelt om teater og det er konseptet som alltid skal fram – det er det vi arbeider med. Husker da vi arbeidet med Maktens Anatomi at jeg sa at om det viser seg at vi trenger fire hunder på scenen så er det det vi gjør.

Tt-B drives til daglig av Tor Christian F. Bleikli og Tore Vagn Lid er kunstnerisk leder. Tt-B utgjør et nettverk av kunstnere bestående av regissør, lyd-, lys- og videodesignere, animatører, scenografer, skuespillere og musikere som i all hovedsak jobber med utgangspunkt i Lids/Tt-B`s stykker og konsepter.

Tt-B har produsert spennende scenekunst i årevis, over 25 produksjoner, og det er lett å gå seg vill av informasjon på hjemmesidene deres. Vi lar derfor Tor Christian forklare …

Highway Hypnosis, vårt aktuelle prosjekt, er siste ledd i et flerårig-samarbeidsprosjekt med Prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid (PUK) og KhiO. Forestillingene ”U-DUB”, ”Kunsten og høyre saman” og ”Highway Hypnosis” – er konkrete resultater av samarbeidet, og blir alle vist KhiO (Teaterhøgskolen) i disse dager. Highway Hypnosis får premiere på Logen i Bergen 6. Januar i samarbeid med Hordaland Teater.

Tor Christian er engasjert i omtalen av Highway Hypnosis. Inngangen til aktørene har vært forskningsbasert. De har utviklet et produksjonsapparatur og en måte å arbeide på som de vil gå videre med i flere episoder. I Highway Hypnosis har vi bl.a. arbeidet med fenomenet hypnose. En type sannhet.

Måten vi bruker enkel teknologi, minnekort, pc og vår egen mobil til å filme med har utviklet seg til å bli et slags manifest – som danner grunnlaget for en kunstnerisk retning eller en slags kulturell bevegelse. Alle skjermene i forestillingen er en del av virkeligheten. Det kom fort fram under workshopen at vi daglig legger oss under en type suggesjon, som når vi synker ned i sofaen og bare ser på det som er på skjermen, interessante samtaler og situasjoner hvor vi greier å utelukke andre inntrykk.

Teknologien har infiltrert seg mer i våre liv enn det vi har greid å forstå. Unge mennesker er i dag blitt sine egne filmskapere. De sitter hjemme med lekser mens de har kompisen på ipaden hvor de kan føre videre samtale. De beveger seg i rommet mens de spiller og iscenesetter seg selv mens de hele tiden passer på å være i bildet selv uansett hva de driver med.

Hva gjør vi som teaterkunstnere i en slik verden og hvordan forholder vi oss til det? Dette er visuelle virkemidler og for 15 år siden var ofte spørsmålet: ”skal vi ha video med eller ikke”? Dette er jo ikke et spørsmål lengre. Spørsmålet er heller hva som er reelle rom og hva er virkelighet?
Selv om vi legger til dette en presepsjonsestetisk tanke så vil man kunne si at bildet på skjermen er falsk mens å sitte å snakke sammen rundt er bord er virkeligheten. Men hva gjør dette med opplevelsene våre?

For oss har det alltid vært viktig å tenke nytt og å arbeide i dybden av det vi gjør.
Tt-B har forsøkt å arbeide imot en forventning basert på hva man selv tenker er en forventning. Dette har alltid vært impulsen vår. Vår første skikkelige produksjon 2001 var Maktens Anatomi og neste som var Walk Cat, Walk! var totalt mot det som ble forventet. De sto totalt mot hverandre og man skulle lete med lys og lykter for å finne likheter.

Transiteatret-Bergen er jo ikke en tradisjonell teatergruppe. Det har vi aldri vært. Bergen kommune omtaler oss gjerne som en tverrfaglig sammensetting – som er helt riktig.
F.eks i Highway Hypnosis hvor vi har med pianisten Torleif Torgersen som skuespilleren. Han har gått hele sitt liv i musikkverden og er professor i klaver ved Grieg Akademiet. Han trer nesten umerkelig inn i en skuespillers rolle.

Dette synes jeg er mer spennende enn at en person som ikke kan spille piano går inn i hans rolle…fasinasjonen ligger i at han faktisk kan spille. Selvfølgelig også hvordan han trakterer de enkle ting i forhold til publikum som veldig mange skuespillere stryker på!

Jeg tror det ekshibisjonistiske behovet for å vise seg fram som skuespiller skinner lett igjennom. Jeg har veldig respekt for skuespilleryrket – men tenker ofte på at jeg ikke vil havne der. Da jeg var med i Kong Lear på DNS i 2014 var det veldig deilig å bare være skuespiller. Mange kritiserte den for å være navlebeskuende – 11 skuespillere som skulle gjøre Shakespeare på forskjellige måter hver dag. Men det er jo mest gøy for de som merker at man faktisk gjør noe nytt hver dag. De som besøkte forestillingen en kveld ga jo blanke faen i om skuespillerne gjorde det annerledes dagen etter. Her er vel litt kjernen i det jeg beskriver.

Min rolle i Transiteatret er flere, og jeg fungerer både som daglig leder og produsent. Jeg har også tidvis rollen som dramaturg og caster og kunstnerisk medvirkende. Dette er mange roller, men det er sånn det er å drive et prosjekteater. Vi arbeider mer og mer workshop basert og intensivt i perioder og frigjør tid til annet i andre perioder. Tore komponerer musikk eller skriver mens vi turnerer, caster, søker midler, sender rapporter eller skaffer flere spilleoppdrag. I dag kommuniserer jeg for eksempel med alle tekniske avdelinger og legger alle de brikkene.

Vi har flere ganger samarbeidet med produsenter, men det er vanskelig å finnen noen med kontinuitet. Og mange av de produsentjobbene føler jeg at jeg gjør like godt selv. Jeg har god kompetanse på området og arbeider tett på det vi gjør. Derfor har vi kanskje også fått igjennom søknadene våre. Kunstuttrykket og produsentjobben jobber hånd i hånd fra starten.

Hvordan blir man en god produsent spør jeg:
Jeg kan gi et eksempel. I 2007 stod Tt-B for produksjon av Brechts ”Die Massnahme” som hadde premiere under  Festspillene i Bergen. Dette var et stort scenemusikalsk verk og det var i samarbeid med bl.a. Divisjonsmusikken i Bergen, solister og et kor på over femti sanger. Et gigantisk prosjekt som skulle gjennomføres med et svært lavt budsjett. Det er klart at om du skal arbeide med så store prosjekter med med så lite ressurser som vi hadde, så må det få konsekvenser. Vi fikk enorm oppmerksomhet, mye presse og det ble en kjempesuksess! Men vi var så utslitte etter festspillene at vi takket nei da forespørselen kom for oppføring under Festspillene i Berlin (samme høst). Vi greide rett og slett ikke å stable oss på beina på så kort tid. Men vi fikk heldigvis enda en henvendelse fra festspillene i Salzburg og spilte der i 2008. I slike situasjoner lærer man å bli en god produsent.

Tor Christian oppfordrer publikum til også å tenke poetisk i forhold til arbeidet de gjør, og jeg har derfor laget et stuntpoetisk innspill fra forestillingen Highway Hypnosis jeg så:

Blå vinger blafrer forbi – en to tre lyktestolper
Mumling man bare så vidt kan registrere – den trygge følelsen av å flyte med i noe
være en del av noe større i en liten firkant

Hjemmeside

Facebook

Skrevet av Camilla Svingen

0 comments on “Månedens profil: Tor Christian Bleikli

Comments are closed.