Månedens profil: Eva Pfitzenmaier

Jeg er født og oppvokst i Sørvest-Tyskland, i den lille byen Neustadt i «Schwarzwald» (Black Forest). Ikke all verden skjedde der, så takket være foreldrene mine fikk jeg allikevel mye kulturelt påfyll i oppveksten. Vi dro ofte lengre avsted til f.eks. den nærmeste storbyen Freiburg, for å få med oss konserter, dra på teater og besøke diverse museer.

Faren min er en dedikert hobbymusiker, og spiller både piano og trommer.  Jeg har vokst opp med å høre ham spille Schubert og jazz standards, og han har aldri vært vanskelig å be. Han improviserer gjerne svært personlige tagninger av jule- og bursdagssanger i diverse anledninger (gjerne når det hverken var jul eller bursdag). Jeg begynte å spille blokkfløyte som fireåring – og rocket den i hele åtte år. Da jeg var seks år utvidet jeg instrumentparken med fiolin, og i 13-års alderen ble jeg slukt av jazzmonsteret etter å ha hørt en Best-Of plate med Billie Holiday. Hun er fortsatt en av mine største idoler som vokalist. Etterhvert ble det mye sørstats-Blues, Janis Joplin, Jimi Hendrix og Miriam Makeba, og ekko fra denne tiden kan fremdeles høres i musikken min.

«Portrett med trussel», Teaterhuset Avant Garden Trondheim, 2010 Foto: Klara Sofie Ludvigsen

Da jeg var 19 flyttet jeg til Amsterdam for å studere jazzvokal på konservatoriet. Tiden i Nederland førte til mange nyttige erfaringer innenfor vennskap, festing, kjærlighet og utvandring. Musikalsk merket jeg i løpet av studiene at jazz ikke helt var det jeg hadde vært på utkikk etter allikevel. Iallefall ikke den strenge, regelbundne og bakstreverske jazzdiva-tankegangen som rådet på skolen. Jeg brukte derfor to år etter studiene på en slags kunstnerisk selvlobotomi; jeg måtte gjøre om en del koblinger i hodet som lærerne og utdanningsinstitusjonen hadde gjort. Jeg prøvde å finne ut hva det egentlig er jeg vil uttrykke, hva slags musikk jeg vil lage, ikke hva noen andre forventer av meg. En bra ting med å studere i Amsterdam var at jeg var så heldig å komme i kontakt med noen fine og inspirerende folk som introduserte meg for scenekunst. Jeg hadde vært en del på teater, men noe slikt som samtidsdans, improvisasjon med kropp, performance – det var nytt for meg!

I flere tverrfaglige prosjekt var jeg med som vokalist og skaper, men også som (amatør) danser. Sistnevnte var vanvittig spennende, utrolig skummelt og i mitt hode – på grensen til det ulovlige. Kunne jeg gjøre noe jeg ikke hadde fire års utdannelse i? Jeg fikk smakt på mange uttrykksformer utenom lyd hvor jeg også kunne bidra og være med å skape. Alle disse lagene – for en oppdagelse!

Den beste tingen med å ha bodd i Amsterdam var nok at jeg ble kjent med mannen min, en gitarist og nordmann. Da han var ferdig med studiet bestemte vi oss for å flytte til Bergen – en by han hadde hørt så mye bra om fra kollegaer og venner – og forsøke å bygge opp en eksistens som frilansmusikere der. Vi ankom i Bergen med båt i slutten av oktober 2008. Med høststormen imot oss og sjøsyke bak oss, etter en ca. 35-timer lang flyttetur, ble selvfølgelig to likbleke “musikere fra Amsterdam” stoppet i tollen. Etter hundene hadde sniffet fra seg, var vi klare for å se hva slags kapittel vi nå hadde bladd oss inn i. Den første tiden var tøff. Kald og våt og tøff. Så ble det gradvis bedre. Bergen viste seg å være en perfekt match for blåøyde, eksperimenterende musikknerder med pågangsvilje og utforskertrang. Vi ble kjent med flere folk, bl.a. gjennom BIT Teatergarasjens fantastiske Prøverommet.

«Stål i bein og armer», januar 2014

Vi fikk nye sjanser. Stipend fra Bergen kommune føltes som et tydelig tegn på at her er vi velkomne og blir sett på som en verdifull ny ingrediens i byens esende kulturdeig. Etter noen år kjente vi flere og flere folk i miljøet og ting begynte å rulle. I 2012 startet jeg mitt soloprosjekt By The Waterhole, og har siden gitt ut to plater og turnert med det en god del.

Jeg ble kjent med danseren og koreografen Karen Eide Bøen, og vi begynte å jobbe sammen, lagde en liten film, så en liten forestilling, og etterhvert en enda større forestilling på Cornerteateret («Stål i bein og armer»). Jeg lærte hvordan man skriver søknader og hvordan man leverer selvangivelsen.

Etterhvert snuste jeg litt mer på produksjon av konserter gjennom nyMusikk Bergen (som aktiv styremedlem, produsent og etterhvert styreleder) og gjennom Borealisfestivalen (som assistent til kunstnerisk leder, programsjef og programredaktør). Da lærte jeg utrolig mye om å lede et team, tenke på alt som ingen tenker på i en produksjon, forhandling, og også hvordan man kan fylle hvert pustende minutt med arbeid og høy puls. Det tok etterhvert alt for mye krefter og fokus fra mitt kunstnerisk virke, spesielt siden man som frilanser gjerne må gjøre mye av den samme jobben i sine egne prosjekter også.

Gjennom alle de årene jeg nå har vært i Bergen har jeg fått sett og hørt utrolig mange spennende forestillinger, konserter, utstillinger og performances. Byens kulturtilbud er enormt og eksepsjonelt. Det er jeg veldig takknemlig for! Jeg har sett mye i storbyer som New York, Amsterdam, Berlin, men USF Verftet, Studio Bergen, Landmark og Østre har gitt meg like mange inspirerende opplevelser. Jo mer jeg så på scenekunst, og jo mer jeg jobbet med dansere, jo mer spennende og givende syntes jeg det var å lage noe mer enn «bare musikk». Misforstå meg rett – ønsket etter enkelhet er der også: en enkel låt, kun stemme og ett instrument – ingen visuals, ingen lydeffekter eller elektronikk, ikke noe større konsept bak. Men da må det være selve drivkraften, ikke en enkel utvei fordi jeg møter tekniske eller kompositoriske utfordringer. Jeg merker nemlig at akkurat det å mestre disse utfordringene er det som er gøy, givende og meningsfullt: når jeg til slutt sitter med et resultat, som strekker seg i vertikalen, musikk som går over i et dikt – fokuset skifter – det blir støttet av en video, som plutselig setter teksten i et helt annet lys – en bevegelse motsier eller understreker en lyd, en lydkilde avløser en annen – når det å tilsette flere kunstneriske uttrykk sprer seg ut som en vifte, og brer ut en helt ny verden med mange lag foran den som ser og hører på.

Teateretaten; «OH – som om jeg er», mai 2016

Det som er viktig for meg som skaper og utøver er å eksperimentere og improvisere, å la intuisjonen gjøre jobben. Jeg liker å jobbe med tidsbasert kunst, med timingen, med risikoen og det uperfekte som ligger i det å fremføre live – man må reagere, alt kan skje – og nerven som oppstår når man gjør dette i møte med publikum.

Med «ord/word/Wort & land/land/Land» har jeg nå for første gang fått sjansen til å lage en egen forestilling der jeg kan plassere min musikk og mine tekster i en større kontekst – skape en mer tredimensjonal uttrykksflate. Jeg kan følge en rød tråd gjennom flere medium og fortelle en historie i et annet rom, over lengre tid. Tiden blir mer flytende, og avgrenses ikke av låtenes lengde. «ord/word/Wort & land/land/Land» er en scenisk konsert der jeg tar for meg spørsmål om språk og identitet, basert på autobiografisk bakgrunn. Forhåpentligvis lykkes jeg med å ta med publikum inn i en ny og ukjent verden som de kan få noe ut av, på godt eller vondt. Om de liker det eller ikke, er utenfor min kontroll – jeg kan bare lage det som føles riktig og viktig for meg selv. Så håper jeg selvfølgelig noen tar med seg noe fra dette hjem – en reaksjon, en følelse, en farge, en smak, en idé, en ny tanke eller inspirasjon til noe de selv er opptatt av.

EVA PFITZENMAIER, Nettside

0 comments on “Månedens profil: Eva Pfitzenmaier

Comments are closed.