Månedens profil: Thorolf Thuestad

Jeg kommer fra Haugesund og da det nærmet seg tid for å begynne på videregående utviklet jeg et alders-riktig ønske om å skille meg litt ut, og begynte på musikklinja ved Skeisvang videregående skole. Det viste seg å være et godt valg.

Der var jeg heldig å komme i kontakt med det avantgardistiske musikkmiljøet som mot alle odds eksisterte i Haugesund. Dette var et små-sint opprør mot det kjedsomt snevre og man hadde jo den fantastiske Spontanfestivalen som en hissig kvise på glattheten av filmfestivalen og Sildajazzen. Jeg spilte synth i flere konstellasjoner som drev med strukturert improvisasjon og lenge var ambisjonen å bli utøvende musiker på et annet instrument, og gudene skal vite at det ikke sto på mengden av tid jeg øvde, men kvaliteten på den øvingen var nok så som så. Etter en noe brokete start på studietiden, hvor jeg var innom musikkvitenskap på universitetet, og hadde et fint avbrudd som sivilarbeider ved Bergen Filharmoniske Orkester endte jeg opp med studier i musikkteknologi og komposisjon i Nederland og USA. Ferdigstudert brukte jeg mine siste 1500 kroner på å reise hjem til Bergen igjen.

Med venner og deres sofaer’s hjelp slo jeg meg opp som sidemann i Bergen Flytningsbyrå og ved hjelp av Bergen Senter for Elektronisk Kunst kom jeg etterhvert i kontakt med kunst, musikk og scenekunstfeltet i Bergen.

EN dag var det krise på en festival nede på Landmark, kan det ha vært Trollofonfestivalen? Uansett så var lydtekniker blitt syk, de ville ha tak i en med erfaring fra elektronisk musikk, kunne jeg ta på meg jobben? «Det kan man jo gjøre» tenkte jeg. Jeg hadde vært så vidt innom konsert-lyd i studietiden, men det er nok riktig å si at min praktiske erfaring fra feltet var manglende. Men krise er krise, det var bare å krumme halsen.

Landmark på den tiden hadde stramme rammer og høye ambisjoner. Det var et svært aktivt miljø rundt Landmark og jeg ble en slags ”huslydtekniker” og var med på mange fine, og noen mindre fine arrangementer med konsepter som Fredriks Wonderful Evening (med Fredrik Saraoera), Trollofon, Pilota, Indieaften, Hot Hot Hot og et utall andre. Dette ble gjort for det meste med engasjement som drivstoff. Jeg husker en dag Fredrik endelig hadde klart å få inn noen kroner i støtte sa: «Neste Wonderful Evening får du betalt!»

Samtidig med dette arbeidet jeg med flere komponister for å realisere elektroakustiske aspekter med nyskrevne verk. Live sampling, lyd prosessering og den slags. Ofte i form av å utvikle spesialtilpasset programvare og gjennom lyddesign.

I denne tiden fikk jeg også en telefon fra en teatergruppe i Bergen som heter Transiteatret og ble selvfølgelig med som lyddesigner på en av deres tidlige produksjoner. Produksjonen het «Maybe its too Nice» – det ble mange flere! Det ble da klart for meg at de transmediale mulighetene som er unike for scenekunst kom til å bli veldig viktig for meg.

Så er det vel gjerne slik med en frilans-karriere innen kunst og kulturfeltet at et prosjekt leder til et nytt. Jeg begynte å få bestillinger som komponist, og etterhvert ble det også filmmusikk og lyddesign for film, tekniske løsninger for utstillinger av forskjellig art og så videre og så videre.

Jeg har også fått tilbrakt en del år med Verdensteatret som (i likhet med alle som har vært innom der) har vært svært formative for meg som kunstner.

Hvordan har dette vært så langt? Først og fremst har det vært ekstremt variert. Med aktivitet innen mange forskjellige kunstfelt, og ikke minst med stor variasjon i skala, fra svært små produksjoner i det frie feltet, til hovedscene ved de store institusjonene. Mye reising har jeg også fått vært med på. Det har til tider vært ekstremt slitsomt (om det er viktig for en, så er det jo gjerne det), spesielt i starten av denne løpebanen, mindre etter som årene går og erfaringen vokser.

Og hvor er jeg i dag? Jo frilanstilværelsen fortsetter, og nå som dens varighet i mange år har måttet telles med to sifre, er det på mange måter mindre og mindre igjen av det som var vanskelig (alle som jobber med scenekunst vet jo at det kan være vanskelig) og mer og mer av det som er fint.

Siden jeg etablerte meg i Bergen har jeg hatt privilegiet å arbeide med en lang rekke fantastiske kunstnere i større og mindre prosjektet i inn og utland, og har vært heldig å bo og arbeide i et land og en kommune som gjennom sin dedikerte kultursatssatsing har gjort det mulig for meg å gjøre dette profesjonelt.

Men man kan ikke tilbringe hele livet som en kunstens leiesoldat. Det er noe med at tidspresset som de fleste scenekunstproduksjoner skapes under gjør at det å hoppe i fallskjerm inn i den ene produksjonen etter den andre ikke gir tid til bakenforliggende refleksjon over hva man faktisk driver med. I dag er kunstnerkollektivet Kollisjonsindeks som jeg driver sammen med Roar Sletteland og musikkteaterkompaniet Neither Nor som jeg leder sammen med Alwynne Pritchard

langsiktige pågående prosjekter som initierer produksjoner som står på stabilt fundamentert tankegods. I Neither Nor har vi også et langsiktig og fruktbart samarbeid med det franske kompaniet Scènes Thèâtre Cinèma som utvider arbeidsfeltet til Neither Nor. Her kommer det flere prosjekter!

Et av de mest spennende aspektene med et slik omflakkende arbeidsliv er å bli eksponert for forskjellige tilnærminger kunstnere har til den skapende prosessen, både innholdsmessig og ikke minst hvordan arbeidet organiseres. Om man sitter ved bålet i flere kunstleire opplever man at prioriteringer varierer og de varierer kanskje mest i scenerommet. Scenekunstnere er jo gjerne folk som vil mye og i en scenekunstproduksjon samles flere viljesterke mennesker i et rom flere uker under høyt press for å skape noe de alle føler de har eierskap i.

Det er en fellesnevner at det i scenekunst for det aller meste er snakk om kollektive prosesser, hvor det endelige resultatet er en mikstur av det menneskene som deltar bringer med seg av ambisjoner, initiativer og ferdigheter. Akkurat dette kollektive aspektet er for meg både den største gleden og den største utfordringen med å være scenekunstarbeider, både som prosjektleder og som bidragsyter til prosjekter initiert av andre. Det handler om å jobbe for å se helheten i prosjektet man jobber med og , om nødvendig, klare å gi slipp på egne ambisjoner man selv måtte ha om prosjektet.

Et kollektivt scenekunstprosjekt har alltid en viss grad av improvisasjon i den forstand at uansett hvor gjennomregissert og planlagt et stykke er så må man på et eller annet tidspunkt tilpasse seg rammer som infrastruktur, ferdigheter, økonomi eller tid, og ikke minst utøverne. En del av de prosjektene jeg har vært med på har vært sterkt styrt i forhold til innhold, mens i andre har vi heller jobbet med å være tilgjengelig for den retning materialet ønsker å gå. Da blir arbeidsmetoden på mange måter å samle sammen det materialet som presenterer seg etter som prosessen skrider frem. Den mentale tilnærmingen i førstnevnte er å skape materiale for å oppfylle et innholdsmessig krav for å fortelle en historie, og på den andre siden prøve å la materialet fortelle selv hvor det ønsker å gå og hva det ønsker å bli til.

Jeg startet med eksperimentell musikk, min utdannelse er i stor grad musikk og musikk vil alltid være tilstede i prosjektene jeg deltar i. Kompositoriske strategier er fundamentalt for meg i alt jeg gjør, også om jeg jobber med materiale som ikke nødvendigvis har noe med lyd/musikk å gjøre. For meg handler det om spenningskurver, hvordan materiale kan organiseres i tid, nær sagt uavhengig av hva materialet faktisk består av. På den andre siden, om jeg jobber med materiale som betegnes som «abstrakt» kan jeg søke å bruke narrative strukturer for å organisere slikt materiale i tid selv om materialet er non-verbalt. Jeg liker å tenke at det er mange år i prosjekter hvor tekst har vært sentralt som har smittet litt av.

Jeg har som sagt, i kraft av frilanstilværelsen vært heldig å få jobbe med mange kunstformer. Scenekunsten har likevel noen unike egenskaper. Den er så vid og åpen, den kan ta imot det meste av det man vil gi. Man kan lage en performativ installasjon uten aktører, man kan lage et musikkverk uten lyd. Man kan spille i en Black Box eller en skog. Samtidig er den ganske streng, den krever at du har en skikkelig intensjon med det du holder på med.

I denne strenge åpenheten har jeg har fått jobbet med produksjoner hvor historiefortelling er det bærende element, hvor politiske utsagn er viktig, eller hvor form og estetisk materiale er bærende. Det er det tverrestetiske aspektet som griper meg mest, smeltedigelen av forskjellige menneskers kompetanser og estetiske preferanser.

I mine egne prosjekter handler dette om å skape et eget internt univers med egne regler. Arbeidet illustrerer seg selv, mening kan skapes ut fra premisser som tilhører verket, ikke den verden vi tilhører utenfor scenerommet.

0 comments on “Månedens profil: Thorolf Thuestad

Comments are closed.