Månedens profil: Beate Bednar

Jeg møter Beate i Tivoli på Cornerteateret. Hun har en liten, sovende baby med seg, som hun plasserer trygt ved siden av oss. Jeg begynner med å spørre om oppveksten.

Jeg har bodd over hele Oslo. Familien min flyttet mye, og jeg gikk gjennomsnittlig ikke mer enn to år på hver skole. Men jeg føler meg mest knyttet til Storo, hvor mamma fortsatt bor.

Min far var kunstner i sjelen. Da jeg var liten, sang han i Operakoret. Han ble tilbudt hovedrollen i en operaforestilling, men takket nei, da han ikke hadde nerver til å ta spranget ut som operasanger. Men han fortsatte arbeidet i koret og har sunget i kor så lenge jeg kan huske.

Mitt første møte med scenekunsten var gjennom min far og operaen. Jeg var fem år gammel, og de skulle sette opp Aida av Giuseppe Verdi. Den gang var det ingen som tok med barn i operaen, men min far ønsket at jeg skulle oppleve noe annerledes og sa at jeg skulle få lov til å se forestillingen. Men hvis jeg kom med så mye som et lite pip, var det rett ut. Regissøren var italiensk og hadde rykte på seg å være streng og ikke spesielt glad i barn i operaen. Da jeg kom inn i salen med min mor, fikk regissøren øye på meg. Han fulgte meg med blikket helt til jeg satte meg ned, og holdt det fast på meg helt til musikken begynte. Jeg torde ikke annet enn å sitte musestille, og fulgte spent med på hva som skjedde på scenen. Jeg var bergtatt fra første stund.

Til tross for at jeg ikke skjønte noe av det italienske språket, var det ikke noe problem å følge handlingen. Jeg tenkte: «Det er dette jeg vil gjøre når jeg blir stor. Bare ikke sangen». Og den tanken fulgte jeg.

Jeg begynte på teaterskole for barn, og elsket det! Som liten var jeg redd, sjenert og usikker. Jeg hadde en ganske tøff oppvekst, så teateret ble en slags redning for meg. Det å gå inn i andre verdener og univers, ble en herlig og særdeles takknemlig flukt fra min egen virkelighet. Jeg glemte meg selv et øyeblikk og var ikke lenger sjenert. Verden var ikke lenger farlig. Jeg fikk ofte høre at jeg ikke var til å kjenne igjen når jeg sto på scenen. Forandringen var så total. Med teateret fikk jeg en mestringsfølelse, og det gav meg mer selvtillit.

Barndommen gikk, og jeg kom inn på The Russian Academy of Theatre Arts i 2002. Skolen lå i Aarhus i Danmark og var en underavdeling av GITIS i Moskva, hvor vi tok eksamen. Det var et treårig studie hvor vi dykket ned i Stanislavskijs metoder, og jeg ble en klassisk utdannet skuespiller. Utdannelsen har vært med på å forme arbeidet jeg gjør på scenen i dag, hvor spillet skal være så ekte og troverdig som mulig.

Det var på skolen jeg traff Kristine Nordby Simonsen, men det var først det siste året vi kom tett på hverandre. Vi hadde like tanker og ambisjoner for videre arbeid med scenekunsten. Etter at skolen var ferdig, dro jeg tilbake til Oslo, men det var ingenting som holdt meg igjen der, så jeg flyttet til Bergen for å etablere meg sammen med Kristine. Det første Kristine og jeg gjorde, var regi på Samfundets støtter av Henrik Ibsen. Da skjønte vi for alvor at vi virkelig kunne jobbe sammen. Intuitivt tok vi på oss forskjellige roller. Kristine er den intense og fantasifulle som yrer av fantastiske idéer, mens jeg er mer i bakgrunnen og trenger ned i de endeløse idéene og detaljene. Sammen former vi resultatet og utfyller hverandre. Etableringen av Kompani Krapp var et faktum.

Men hvor kommer arbeidet til Kompani Krapp fra?
 For oss, er ikke alderen på publikum viktig. Vi arbeider først med et tema som fenger oss, og deretter ser vi hvem dette passer for. Vi har alltid blitt veldig tiltrukket av det vi kaller for det mørke universet. Det forbudte, det som ikke er lov. Mennesker som lever på kanten. Mennesker man ikke vil vite av. De man ikke forstår, eller ikke vil forstå – sammen med en god dose galgenhumor.

Urettferdighet er noe jeg generelt blir hissig av. For meg er det en grunnleggende tanke at alle skal få en rettferdig sjanse, uansett hvor man står i livet. Jeg prøver alltid å se etter mennesket bak fasaden.

Rusproblematikk er noe jeg også engasjerer meg i. Jeg har sett hvordan mennesker har blitt skjøvet ut i kulden og ingen har tatt ansvar. Hvis mennesket ikke passer inn i normalen, blir man behandlet annerledes. Jeg tror absolutt ikke at alt var bedre før i tiden, men jeg tror det var større rom for å være annerledes og man tok ikke alt så alvorlig hele tiden – på godt og vondt. Selv om mye nok er mindre tabubelagt i dag, og vi tør å snakke om vonde ting, er det akkurat som at det har blitt mer pekefingermentalitet. Man skal ikke gjøre så mange feil før man får kjeft. Å synliggjøre tabuer og mennesker som er annerledes, er noe vi er opptatt av, og det er vel vår måte å være samfunnsengasjert på.

Når jeg spør Beate hvordan det er å arbeide i Bergen lyser hun opp.
Bergen er en takknemlig by å arbeide i, og Bergen kommune er eksepsjonelle i sitt støttende arbeide for scenekunstmiljøet. Etter at Proscen kom, har scenekunstfeltet blitt tettere, tydeligere og det er lettere å føle at man er en del av noe større. Miljøet i Bergen er ganske lite, og det kan være en utfordring med tanke på nye samarbeid, men det positive er at vi kjenner hverandre bedre og tør å kontakte hverandre.

Kompani Krapp har deltatt på flere internasjonale festivaler, og for oss er det internasjonale arbeidet viktig. Her får man nye impulser og et viktig nettverk for å utvikle både kompaniet og seg selv som kunstner. Det å spille teater i utlandet er både
spennende og inspirerende. Når det kommer til teater og scenekunst, virker det som det er mer engasjement blant folk der enn det er her hjemme. Det føles også som den frie scenekunsten enda har høyere status og interesse utenfor Norge.

BIT Teatergarasjen er en viktig aktør i det frie scenekunstfeltet, og er med på å løfte fram både nasjonale og internasjonale kompanier. De fortjener virkelig en egen base, og jeg håper det ordner seg uansett hva utfallet blir. Jeg liker at det tenkes stort, det åpner opp for muligheter i fremtiden. Men jeg likte jo at de faktisk var i en garasje… det var rått og tøft.

Kompani Krapp har gått gjennom en viktig modningsprosess de to siste årene. Som en del av denne prosessen var vi med i Proscen sitt program PROProdusenten. Her fikk vi knyttet til oss Tina Engedal som vår produsent. Tina kom inn på et veldig riktig tidspunkt, og har vært uvurderlig. Hun har hjulpet oss med å få ting mer i system. Nå arbeider vi mer konstruktivt og målrettet med langsiktige mål. Noe av det viktigste Krapp har lært i denne perioden, er nok å bruke tiden bedre. Alt tar så mye lenger tid enn det man tror! Det å ha færre prosjekter på gang og tørre å bruke lang tid på hvert prosjekt, slik at man virkelig får dykket ned i arbeidet på en god måte, er avgjørende. Hvordan er det å ha barn og samtidig drive Kompani Krapp?
Kristine og jeg har jo en hel haug med unger. Syv totalt, inkludert mine to bonusbarn. Vi er veldig heldige fordi vi er i samme livssituasjon, og har derfor ganske lik forståelse av hvordan hverdagen er. Siden vi er våre egne sjefer, er det vi som bestemmer hvordan dagen skal se ut. Denne friheten betyr enormt mye, og kanskje spesielt når man har barn.

Da jeg fikk barn var det en befrielse. Jeg slapp å ha et navlebeskuende fokus på meg selv og mitt arbeid hele tiden. Det var ikke lenger det aller, aller viktigste i verden. Jeg ble roligere, og alt ble satt i et større perspektiv. Det har også vært med på å styrke meg som skuespiller, for jeg har fått enda flere strenger å spille på. Jeg føler meg kjempeheldig. Jeg jobber
med det jeg aller helst vil jobbe med, sammen med den jeg aller helst vil jobbe med – som også er min beste venninne.

Vi avslutter samtalen vår og Beate gleder seg til å bli ferdig med permisjon, men nå skal hun først hjem til Falk på 4 år og lage slim til Halloween-feiringen.

Camilla Svingen

0 comments on “Månedens profil: Beate Bednar

Comments are closed.