Månedens profil: Sara Bruteig Olsen


Det utfordrende med å skulle forsøke å beskrive et kunstnerskap og en profil på denne måten har vist seg å være blant annet, hvor skal en begynne: hva skal en velge ut, og hvordan skal det systematiseres. Hvor går tankene når jeg spør meg om dette i dag, og går de dit av vane, av interesse, ønske? Det ble etterhvert nevneverdig utpreget at en grunnleggende drivkraft og bestrebelse synes å være og har nok også alltid vært et ønske om å dele, å koble erfaringer og ideer fra den verden jeg låner fra når jeg forsøker skape noe. Kanskje banalt, men det ressonerer noe hos meg. Å dele kan jo være så mangt. Det gjør en jo på en måte bare med å være i verden. Nettopp å se på hvordan dette kan gjøres på ulike måter, mer eller mindre forberedt, systematisert, improvisert, og så kommunisere det ut til noen som ønsker å motta, et publikum, er en svært spennende, takknemlig og inspirerende oppgave synes jeg. Jeg har alltid vært glad i å se på spenningsfeltet mellom det planlagte og det uforutsigbare; ulike grader av rom for det tilfeldige og nye. Improvisasjon har alltid spilt en stor rolle for motivasjonen til å jobbe med kunstneriske prosjekt. Og dette har for meg gitt seg utslag på ulike måter i ulike perioder og prosjekt.

Akkurat nå er det å arbeide med tekst noe jeg arbeider spesielt mye med, både på og utenom scenen. Tekst har vært en slags inngang til lek for meg siden jeg begynte med teaterarbeid, også som et bredt virkemiddel. Alt fra klassiske manus, egenproduserte kollasj, poetiske formidlinger, monologarbeid til å produsere manus bestående av både tekst, musikk og visuelle element som supplerer hverandre har stadig kommet til bords. En bred inngang til språket har vært appellerende.  Jeg synes for eksempel det er spennende å se hvordan ord kan vokse, endres og åpnes gjennom å settes i spill på ulikt vis. For eksempel i forbindelse med repetisjon og/eller musikalitet. Å iscenesette slik språklig eksperimentering for eksempel, åpner for en felles opplevelse med publikum som kan bli helt spesiell. Noen ganger som opplevelser en absolutt ikke kan forutse. Å åpne for en forberedt improvisasjon – en slags stålsatt åpning, med alle virkemidler som kan gi en gleden av det uventede, har vært noe som har betydd mye for meg og fortsatt gjør det, kanskje egentlig mer og mer.

Jeg tror nok at improvisasjonsaspektet alltid er der uansett, på en måte, gjennom at man som uttøver er tilstede i rommet. Også når en gjennomkalkulerer og detaljregisserer et stykke. Men det er selvsagt forskjell på hvordan det får spille seg ut i disse ytterpunktene. Ganske tidlig i mitt arbeid begynte jeg å utforske disse grensene, uten å være meg det så bevisst kanskje, men med en form for dragning mot å eksperimentere som grunnleggende drivkraft tror jeg. Hva ligger der, og hva er det vi ikke umiddelbart ser. I et veldig regissert arrangement er den åpningen også et drivende element i arbeidet tenker jeg. Det er alltid et ønske om å prøve å åpne noe der og da, i møte med kunsten, virkemidlene, bevegelsen og hverandre i det gitte rommet. Jeg har en stor tro på kunsten som mulighet for mange ting: kunstens rolle i den mellommenneskelige relasjonen, i den politiske sfære, i det tause erfaringsfelt, det poetiske. Den har noe i seg til å potensielt kunne bety ganske radikal erfaring og potensiell endring. Sånn sett har jeg veldig sansen for å både arbeide med, å også selv oppleve kunst som virkelig har noe på hjerte og som drister seg til å nærme seg vanskelige ting og store spørsmål. Gjerne med humor, og samtidig helhjertet og uredd.

Engasjementet for arbeidet er noe som jeg har fått lov å bli kjent med gjennom ulike prosjekt og samarbeid opp gjennom livet. Som ungdom var jeg heldig å treffe på noen svært inspirerende og iherdige kunstarbeidere, som jeg både samarbeidet med og noen som guided oss gjennom en slags skolering, noe som førte til både en respekt for hardt arbeid og inspirasjon til å kjenne hvor givende, meningsfullt og gøy det kunne være. Jeg tror vi hadde opptil 14 timers dager som 14 åringer, type workcamps, som jeg husker som ganske berusende. Akkurat dette har jeg heldigvis fått beholde som voksen, den følelsen av å kunne nære meg nærmest på slikt arbeid, i alle fall tidvis, og dette har betydd mye for meg i mitt arbeid. I en av beruselsene fra denne tiden husker jeg vi for eksempel satt opp Jean Paul Sartres for lukkede dører i en slags bunkers med tre gardintrapper, live musikk, en video av en naken dame og en springende leopard, tror jeg. Både risikoen og eksperimenteringsviljen har jeg alltid både vært omgitt av og i stor grad oppsøkt.

Jeg tror i retrospekt at der har vært viktig for meg å ta vare på en slags bredde i både uttrykkene i arbeidet og i livet mitt forøvrig, og at det kanskje er bredden som også ofte gjør kunsten tydeligst for meg. Dette har bidratt til å resultere i at jeg har gjort mange ting opp frem til nå, lest religion, blitt filosof, jobbet mye med barn og ungdom i skolen, og også gått ganske bredt til verks i kunsten, regissert, instruert, vært aktør, musikk, inspisiert, regiassistert, produsert forestillinger, produsert festival osv. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å gjøre så mye forskjellig både i livet og i det kunstnerisk spissa arbeidet. Det har gitt meg en forståelse og respekt for en helhet som kjennes rik og som en kan nærme seg gjennom å prøve seg på ulike deler av et maskineri. Jeg er nok aller mest tilfreds når jeg får lov å kombinere arbeid på denne måten, men samtidig å gå helt inn i det jeg gjør, når jeg gjør det. Denne balanseringskunsten er forøvrig noe som har tatt mange år å skjønne seg litt på og som fortsatt er en aldri så liten nøtt, spesielt i forhold til det praktiske. Men gleden av å gjøre ulike ting og å bli en del av en denne helheten, er befriende og fint, og veier i stor grad opp for prøvelsene den konstante praktiske fordringen utgjør. Å for eksempel få lov å instruere noen i en improvisasjon i en gitt tematikk hvor det skapende mer og mer får leve sitt eget liv, eller å få tilrettelegge best mulig for at noen skal få kunne jobbe mest mulig inspirert og lystbetont gjennom for eksempel god transportering, kjennes tilfredsstillende. Å skape gode arbeidsrom, koke kaffe, sette sammen folk til en gitt oppgave, løse en oppgave, eller bare være rolig når ideene står på hode, er alle fine roller å innta. Jeg tror det avgjørende ligger mye i å finne sin rolle, finne hvor en kan fokusere investeringene sine. Også er det noe helt spesielt verdifullt med å være på ulike sider av en produksjon, og bli inspirert av hvordan det hele henger sammen.

Det var for eksempel veldig artig å være med å grunde og co-produsere kunstfestivalen Ut av vår hule i Fauske, Nordland hvor jeg kommer fra. Der inviterte vi til en workshop i fem dager først før vi åpnet for publikum som kunne se både planlagte bookinger av band og forestillinger og et tilleggsprogram vi plottet inn med det som hadde blitt skapt på den foregående workshopen. Dette gjorde vi tre år og det er noe jeg er umåtelig stolt av og takknemlig for. Mennesker kom og bidro av ren vilje og entusiasme og jobba i dugnadsånd og skapte et mangfoldig og rikt kunstnerisk og sosialt univers oppi et nedlagt rart og magisk steinbrudd.

Regien og det utøvende er kanskje likevel det som har blitt min nærmeste skaperallierte når alt kommer til alt. Jeg trives også godt med å utøve og uttrykke selv, og liker både å skape ting for meg selv og prøve å supplere andres visjoner med noe. Det er imidlertid på regien jeg har gjort mest de siste årene og kanskje vokst meg mest inn i; å tenke konsept, lede improvisasjoner, forske, hente ut gull, også etterhvert lage arrangement samt det deilige raffinementsarbeidet. Dette arbeidet synes for meg utømmelig og drivende. Det er også tilfredsstillende å kjenne at en etterhvert får erfaring og slik blir mer og mer trygg på valgene sine. Metodene fremstår mer tydelig for meg, selv om de absolutt fortsatt er i bevegelse.  Drivet er nok også i stor grad knyttet til samarbeidet, takknemligheten som kan oppstå i utvekslingen, og at en kan skape en forhøyet form for kraft nærmest i samarbeid, også med sitt publikum tror jeg.

Utforskingen har også gjort seg gjeldende i form og romvalg.  Teateretaten (et hjertebarn av et scenekunstkompani som oppstod over konjakk på et nachspiel med produsent Alice Strøm Nilssen i 2008) har hatt dragning mot å prøve ut utradisjonelle scenerom. Vi har spilt alle kompaniets forestillinger på ulike location, inkludert kafelokaler, utesteder og parker. På vår aller første forestilling spilte vi på impulssenteret (nå også Chagall) hvor vi gjorde forestillingen sightspesific med å aktivt bruke den type todelt rom som var der. I de senere år har vi også jobbet med mer nøytrale rom, eller scenografisk bestemte rom, som er mulig å flytte, hvis vi skulle få muligheten til å kjøre turnevirksomhet. Dette funker som ulike rammeverk som også skaper noen spennende retninger for det vi skaper. Teateretaten har vært en viktig arbeidsinstans for meg her i Bergen, i tillegg til samarbeid med andre kompani og kunstnere, som for eksempel Transiteatret-Bergen, hvor jeg fikk masse lærerik erfaring i store produksjoner med mange mennesker og høye ambisjoner i et crew med mange dyktige og driftige mennesker. Etter tiden i Immaturus som for øvrig fungerte både som en lekegrind og i stor grad profesjonaliserende instans for meg, hvor jeg møtte mange av mine senere samarbeidspartnere og høstet mange erfaringer og lærdommer, stod vi så godt vi kunne på egne bein med vårt eget kompani Teateretaten. Vi har jobbet aktivt tidvis og lagt brakk eller i søknadsmodus tidvis, men hele veien jobbet litt og litt og siden vi startet hatt ulike små og store prosjekter gående. Vi har fortsatt mange prosjekter som ligger svanger så vil være å regne med i bergenske gater (og blackbokser) også fremover.

Det filosofiske i arbeidet har for meg alltid stått sentralt. Med det filosofiske tenker jeg rett og slett på det å gå inn i et slags undringsrom, som en på en eller annen måte prøver å manøvrere innenfor, delvis systematisere, delvis fremstille, delvis åpne opp. Før jeg studerte filosofi var nok dette en mer ubevisst prosess, hvor jeg simpelthen belyste de spørsmålene jeg fant interessante i det materialet jeg arbeidet med. Jeg ser nå i etterkant at de tegner en ganske tydelig tråd til et interessefelt, med de tingene jeg har endt opp med å spesialisere meg for i filosofien. Kroppslige perspektiv på eksistensielle så vel som sosiale og politiske spørsmål om angst, makt, det menneskelige, vakre, sorgfylte og intensive går igjen, hvor jeg er spesielt opptatt av å forsøke nærme meg hvordan vi erfarer, og aktivt ikke vil kaste dom over de erfaringene. Dette innebærer også å ikke gi noen svar i det man tilbyr som fremstillinger, men søke mest mulig undring og sansning. Samtidig som man da tilbyr noe. Helst en form for åpning, noe som kan oppleves nytt. Man kan selvsagt svare både det ene og andre for effektens skyld. Det er også halve moroa. Men grunnleggende sett, handler kunst for meg først og fremst om å undre seg, og oppleve/erfare, både med hode, hjerte og kroppen, og slik kunne skape rikere, og kanskje noe varmere grunner å bevege seg på i livet.

Sara Bruteig Olsen

0 comments on “Månedens profil: Sara Bruteig Olsen

Comments are closed.